Bursdagsbarnet skulle bare blåse ut lysene - så smalt det

«Mamma, kan du holde rundt meg i natt? Jeg tror kanskje vi kommer til å dø», sier Kale (7) til moren Joyce Charabieh idet han legger seg kvelden etter eksplosjonen i Beirut sist uke.

Når Korsets Seier snakker med Joyce Charabieh på telefon fra Beirut har hun og familien lagt bak seg en lang natt. For første gang på seks år har datteren Kaï (11) og sønnen Kale (7) sovet i samme seng som mor og far. Sjuåringens spørsmål til moren den kvelden satte ord på det de alle sammen kjenner på: trøsten i å være sammen og frykten for å dø.

– Vi går bare og venter på at noe skal skje, forteller Charabieh fra sitt eget hjem, en halvtimes kjøretur fra der eksplosjonen skjedde.

I bakgrunnen høres barn som leker og kvinner som skravler. Charabieh sier det er litt påtatt, for å få barna til å slappe av:

– Det er ingen her som klarer å tro på at alt nå er over, sier hun.

– Det har bare så vidt begynt.

Bursdagsidyll

Vi spoler noen dager tilbake. Det er tirsdag 6. august. Et festbord står dekket skyggen av furutrærne oppe i høyden i nærheten av forstaden Broumana. Kaï skal feire 11-årsdagen sin sammen med 8 andre barn, som akkurat har vinket farvel til foreldrene sine.

Joyce er eneste voksne med de feststemte barna som løper rundt på det store åpne området.

Like før klokken 18 hører de et lite smell.

Fryktet israelske bomber

– Det hørtes ut som en liten bombe, men vi snakket om ikke å være negative og lo det bort, sier Charabieh.

Et minutt senere kommer en lyd som høres ut som et høyt ekko av den bombelignende lyden. Tankene til Charabieh går tilbake de israelske bombeflyene i krigen mot Hizbollah i 2006 og trefningene mellom Israel og Hizbollah nord i Libanon denne sensommeren.

– Da tenkte vi for alvor at det kunne være et israelsk fly. Flere av barna ropte det selv også. Lyden var så nær at vi trodde flyet måtte være bare en meter over oss, og at det skulle starte å bombe.

Charabieh kunne kjenne kroppen stivne og hørte seg selv rope på barna. Det øredøvende ekkoet føltes lammende, forteller hun.

– Det var ingen steder å gjemme barna, så vi bare skrek og løp, så la jeg barna bak en stor stein.

Charabieh prøver å ringe mannen, men får ingen forbindelse.

– Jeg så angsten i ansiktet til datteren min, jeg har aldri sett henne sånn og ville bare trøste henne, men det var åtte barn der som jeg hadde ansvar for. Jeg skalv som et papir i vinden, minnes Beirut-kvinnen.

– Barna var mitt ansvar, gjentar hun.

Falske nyheter

Mens hun desperat prøver å ringe familien begynner falske nyheter å tikke inn på telefonen: kinaputtlager som eksploderte, statskupp, politikere som var drept, statskupp og israelske raketter. Spekulasjonene florerte.

Bursdagsbarnet krever å få høre hva moren leser på mobilen. Charabieh mumler noe om at det er en fyrverkerifabrikk som har eksplodert, og at det ikke er noe å være redd for.

– Så klart trodde hun ikke noe på meg. Bare skrek til meg at jeg ikke fikk lyve til henne, sukker tobarnsmoren.

Den ekkolignende lyden erstattes av det som høres ut som fyrverkeri. Til lyden av smellene fra eksplosjonen og de skrikende barna samler en livredd Charabieh sammen bursdagshatter, tallerkener og mat. Hun mister tingene, bøyer seg ned, samler dem igjen og får stuet alle åtte barna inn i femseteren sin.

På veien treffer de flere av foreldrene som har snudd for hente barna sine etter eksplosjonen.

– Da slapp litt av frykten taket. Jeg var ikke ansvarlig for andre barn enn mine egne i alle fall, forteller Charabieh.

Forvarsel fra hundene

Vel hjemme treffer hun mannen og sønnen, skrekkslagne men like hele. Huset, som ligger oppe i fjellene en halvtime utenfor er uskadd. Til Charabieh forteller de at gatehunder startet å ule før de hørte eksplosjonen. Hele bygningen og sofaen skal ha beveget seg. Mannen og sønnen hadde søkt dekning under et bord.

Skjelvende holder den lille familien rundt hverandre. De står slik lenge. Hele tiden er det ett bilde som går igjen i hodet på Charabieh.

– Jeg så en gang et foto av israelske fly som slapp bomber over noen barn som løp. Jeg så det bildet for meg hele tiden, bare at ansiktene til barna på bildet var Kaï og de barna jeg hadde ansvar for.

Det blir en liten tenkepause før Beirut-kvinnen legger til:

– Men de som hadde det øverste ansvaret for barnas sikkerhet, var ikke meg. Det var regjeringen, den dumme regjeringen.

Kvinnene i bakgrunnen kaster seg inn i samtalen. De fem mødrene som er samlet hos Charabieh i dag er kristne, drusere og muslimer. De stod på hver sin side i borgerkrigen (se faktaboks), men nå er de enige: det er regjeringen som har sviktet.

Nytt håp

Charabieh viser til at den nylig avgåtte regjeringen skal ha visst om det uforsvarlig lagrede amoniumnitratet i seks år uten å ha foretatt seg noe. En reportasje fra den franske TV-kanelen France 3 dokumenterer nederlandske bistandsarbeidere som ble holdt igjen på grensen av den libanesiske regjeringen. Korsets Seier har tidligere omtalt Israels tilbud om hjelp til sivile etter eksplosjonen, som ikke ble besvart av myndighetene.

Videre er Libanon verdens tredje mest forgjeldede nasjon, ifølge BBC, og havner nede på en 137. plass av 180 land på Transparancy international sin korrupsjonsindeks. Prisene på forbruksvarer har steget med over 20 prosent bare denne sommeren, ifølge Trading Economics.

I likhet med en rekke andre libanesere hadde Cherabieh sist uke byttet profilbildet sitt ut med et bilde av et tau med en stor løkke i, som symboliserte behandlingen libanesere mente regjeringsmedlemmene fortjente. Da den libanesiske regjeringen kunngjorde sin avgang mandag erstattet flere bildet av hengeløkken med med bilder av den spektakulære solnedgangen over Beirut.

– Stråler av håp over Beirut i kveld, skrev Charabieh da.

Overfor KS legger hun imidlertid til:

– Det er ikke første gang en libanesisk regjering har gått av. Vi har ikke vunnet før vi har fått helt nye folk på plass, uten tilknytning til det gamle systemet.

13 familier har, ifølge den London-baserte tenketanken Enclopedia Geopolitica, dominert libanesisk politikk de siste 30 årene.

– Krisen forener

Håp er også fokus til frilansjournalisten Linda Tamim når Korsets Seier kontakter henne. De siste dagene har hun vært ute i ruinene av hjembyen og snakket med libanesere og rapportert og gitt intervjuer til en rekke utenlandske mediehus.

– Vi har alltid vært fanget i kryssilden mellom Israel på den ene siden og Iran på den andre. Det har gjort oss motstandsdyktige. At regjeringen nå går av kan være et lite skritt i riktig retning. Mange tør likevel ikke slippe jubelen løs før reformer er på plass og familiedynastiene er byttet helt ut, sier hun.

Den profilerte frilansjournalisten sammenligner landet sitt med Nicholas Maduros vanstyrte Venezuela. Likevel mener hun det finnes et lite håp:

– Etter eksplosjonen har vi sett at særlig unge i 20- og 30-årene møtes på tvers av religion for å jhjelpe. Mange åpner hjemmene sine for hjemløse. Ingen spør hvilken religion du tilhører, sier den profilerte frilansjournalisten.

Hun viser til Facebook-sider hvor arkitekter, helsepersonell og håndverkere tilbyr seg å jobbe gratis for å hjelpe dem som trenger det.

– Det finnes alltid håp, men vi klarer det ikke alene. Vi trenger omverden med på laget, understreker Tamim.

– Trenger verden

Joyce Charabieh på sin side lover å kjempe for at noe godt kommer ut av krisen. Også hun sitter med samme inntrykk som Tamim. Krisen forener mer enn den splitter:

– Vi har et felles mål nå, og det er å sikre at vi får en helt ny regjering som tjener folket, erklærer tobarnsmoren som sammen med datteren har deltatt på flere av demonstrasjonene mot den avgåtte regjeringen de siste dagene.

– Hva kan vanlige mennesker i Norge gjøre for å bidra til en bedre fremtid for Libanon?

– Støtt internasjonale organisasjoner som bidrar til gjenoppbyggingen, som ikke har noen bindinger til myndighetene, understreker hun og legger til:

– Hvis du kjenner noen i Libanon, vis at du bryr deg. Ta en telefon eller send en melding.

– Det betyr mye for oss å vite at vi ikke er alene i verden.