Celpa 100 år og kirkeinnvielse: Hilsen på vegne av gamle Kongo-misjonærer

Hadde det vært mulig, skulle pionér-misjonærene ha deltatt her i dag, og erfart de store resultatene Celpa har oppnådd. De ville sikkert ha sitert «man skal ikke forakte den ringe begynnelses dag» (Sak 4,10).

Misjonærene var enkle mennesker uten særlig utdannelse, men med et stort hjerte for Kongos frelse. Gunnerius Tollefsen sa ved avskjedsmøtet i Oslo 1921:

«Mange drar til Afrika i disse tider for å lete etter gull og diamanter. Vi drar for å vinne sjeler for Himmelen. Dette blir således en Jesus-ekspedisjon.»

Temaet for hans preken ved kirkeinnvielsen i Kaziba i 1922 var: «Hvem er Gud? » Kongoleserne på den tiden trodde nok på en gud som skaper, men han hadde trukket seg tilbake, overlatt til menneskene og åndene å styre. Det nye ved evangeliet var at Gud igjen var kommet nær oss, i Jesus Kristus (også kalt Emmanuel = ’Gud med oss’). Dette har vært Celpas hovedtema siden.

Gunnerius Tollefsen var misjonsstrategen, som befolkningen beundret, og derfor ga en militær tittel: kapteinen. Frøken Hanna Veum, som også deltok i den opprinnelige ekspedisjonen, var kontaktskaperen overfor befolkningen, særlig kvinnene. Enslige, kvinnelige misjonærer – disse var i flertall – og har måttet ofre mye: ekteskap, familie, utdannelse, hus, pensjon osv.

De måtte ofte gjøre ting de ikke var utdannet for. Jordmoren Hanna Veum måtte således ta seg av barnehjemmet, og hun var skolelærer. Hennes tremenning, Marie Brynhildsen, tok senere over; og hun innførte skiferplater til å skrive på, i mangel av papir. Hennes mann (John, kalt ’bwana francais’) var egentlig elektriker av yrke, men utførte grøftearbeid på Kaziba-myrene i 1926; og startet med brenning av murstein.

Som deltaker ved Celpas 50-års jubileum i 1972, viste han meg hullene i jorden nede ved elven, hvor de tok ut leire for brenning. Etter oppskrift fra Bibelen tilsatte de gress i leiren, for å få god kvalitet på mursteinen.

Her har norske pinsevenner drevet misjon i 100 år

Hanna døde i 1929 – 40 år gammel – av malaria (’svartvannsfeber’) i Kilimandjala, et sykdomsbefengt lavlandsområde, nær grensen til Urega. Urega var den gang forbudt område for protestantene. Marie Brynhildsen, som stelte henne på slutten, foreslo flytting opp i høyden, til den nye misjonsstasjonen Kakwende; men hun avslo: «Jeg vil ligge her og bombardere Urega med mine bønner, inntil dørene der åpnes!»

Bønnesvaret kom i 1941. Da ble dørene til Urega åpnet, og den første kirken bygd i Kalambi. Hun ble begravet av John Brynhildsen, som hadde laget kiste av dørene i huset hennes. Tilbake sto et hus uten dører – et symbol på hva som skulle komme.

Flere misjonærer har mistet livet her ute (som Arthur Haugen og Martin Ludvigsen), og flere misjonærbarn. Mange gamle misjonærer er i Norge nå. De er enten for syke eller for gamle til å delta her – som Unni Haugen, Reidun Ljones, Grete og Frank Jensen – og min egen kone Ellen – men de sender dere alle sine hilsener.

Tilbakekomsten til Norge ble et sjokk for mange misjonærer, særlig de enslige kvinnene. Fra å være sentral og vel ansett i Afrika, ble man uten verdi hjemme i Europa. Som lege, full av Afrika-erfaring, måtte jeg selv gå fra sykehus til sykehus å søke arbeid; og få høre: «I Afrika har du bare lært deg uvaner. Vi foretrekker en fersk lege fra Universitetet, som vi kan lære opp etter våre egne rutiner.»

Misjonsarbeidet i Kongo feirer 100 år

Senere har jeg lært å sette pris på Afrika-erfaringene, både som kristen og som profesjonell. De som kommer hjem fra Kongo har gjerne en videre horisont enn de som er forblitt hjemme. Jeg tenker også at Celpa i framtiden i større grad bør nyttiggjøre seg erfaringene til ekspatrierte kongolesere, særlig de som kommer hjem fra Europa.

Beklagelser

Misjonærene er ansvarlig for mange dumheter. Jeg må be om tilgivelse for dette. Men vi var også barn av vår tid, og brakte med oss europeiske tenkemåter. Jeg tror ikke det var noen reell rasisme til stede, men en viss stolthet og et overmot på Europas vegne.

Man har av og til vært «for rettferdig», og ikke tatt nødvendige hensyn til lokale synsmåter. Og ofte har vi tatt avgjørelser for raskt, og ikke gitt tid for lokale – ofte omfattende – diskusjoner.

Holdninger til tid og timeplaner har vært en utfordring. Dere sier tiden kommer; vi mener den løper (fra oss). Vi bør nok legge større vekt på anledningene (kairos, mer enn chronos).

Gratulerer, norsk pinsemisjon!

Utenlandske prosjekter har av og til lammet lokalt initiativ og krefter. Men, som tidligere president i USA – og halvt afrikaner – Obama sa: «Yes, we can», ja vi kan! Det nye kirkebygget her i Kaziba, er et synlig bevis på dette.

Av og til har vår rettferdighetssans vært overdreven. Vi kommer fra et egalitært samfunn – og alle skal behandles likt. Menneskerettene står sentralt for oss. I Afrika må man i større grad ta hensyn til autoriteter.

Jeg husker én gang jeg ikke respekterte en lokal storhøvding (mwami) som oppsøkte meg for sine helseproblemer. Jeg sendte ham hjem og ba han komme tilbake senere – i visshet om at han bare var en hypokonder. I stedet ble jeg opptatt hele natten med en fattig jente, som hadde en vanskelig fødsel. Da tok pastor Jérome meg til side og mente jeg ikke måtte være ’mer rettferdig enn Gud’.

Etter 100 år i Kongo: Misjonærenes tid kan være forbi

Ved avskjeden fra Kaziba fikk jeg tildelt en høvdingestav. Den bar to hoder, det ene over det andre – det øverste skulle betegne Gud. Budskapet var: Ingen står over Gud. Han er ’semper major’. Vi må alle bøye oss for ham. Jeg – og mange misjonærer – må bare beklage: Vi har ofte vært for stolte, nesten hovmodige.

Stoltheten har også vist seg i internasjonal politikk. Tollefsen forteller fra turen sin til Chibuthi, den første utposten til Kaziba-menigheten, og som ble startet få måneder etter kapellinnvielsen i 1922. Dette var like etter 1. verdenskrig; og han så med smerte ned på Luvungi-sletten hvor så mange kongolesiske soldater hadde mistet livet. De forsto ikke hvorfor de der skulle kjempe mot – og drepe – sine afrikanske brødre. (Tyskland – med Tanganika, Burundi og Rwanda som kolonier – sto mot de allierte, og som Kongo var knyttet til.)

Uheldigvis ser det ut til at denne type misære bare fortsetter: Afrika lider uskyldig under konflikter påført dem utenfra (pandemier, Ukraina-krig med sult, klimakatastrofer, osv.).

Formaninger

Ha alltid Kristus som ideal, han som fornedret seg selv for vår skyld (Fil 2), og husk på farene ved å være «stor»! Og husk på oss i Europa i bønn – vi er nå blitt mindre kristne enn Afrika, og trenger derfor misjonærhjelp utenfra.

Legg vekt på kvalitet i alt deres arbeid, både som kristne og som profesjonelle. Kvalitet er viktigere enn kvantitet, og vær «gjennomkristne»! Vær obs på de økonomiske fristelsene! I en situasjon med fattigdom, og hvor hjelp tilbys utenfra, er det alltid fare for korrupsjon. Men selg ikke deres gode samvittighet! Husk på skjebnen til Judas Iskariot, som solgte Jesus for 30 sølvpenger. Det er bedre å være fattig og ren, enn rik og korrupt.

I det senere har det vært imponerende å se hvordan de fleste av deres ledere har stått med ren samvittighet, tross alle fristelsene. Dette lover bra for Celpas framtid. Forresten, på grunn av de dårligere tidene økonomisk i verden nå, må Kongo regne med mindre støtte utenfra.

«Alt som er edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning, og alt som fortjener ros, legg vinn på det» (Fil 4,8).