Da Arild (63) joiket til ære for Jesus opplevde han å bli utstøtt

Denne saken ble først publisert i november 2021. Vi tar den fram i anledning Samenes nasjonaldag 6. februar.

Kulturhuset i Kautokeino er fylt til randen. Det er sent på høsten i 1993.

Nysgjerrige nordlendinger og journalister har fått nyss i at en same skal fremføre en Jesus-joik under kveldens kulturelle og eksotiske forestilling.

Bak scenen står Arild Måsø og tripper nervøst. Det er han som skal joike. Et scenario som var helt utenkelig for ham for bare noen uker siden.

Han vet at joiken både vil sjokkere og provosere.

Men han føler seg kalt av Gud.

– Gud har gjennom hele mitt liv sagt til meg at jeg skal være stolt av min samiske kultur og bruke den til hans ære. Jeg var lenge redd, men til slutt ble det umulig ikke å slippe joiken løs. Selv om det kostet meg dyrt, forteller Måsø.

Blitzregn og mikrofoner

Så er tiden kommet. Måsø trekker pusten og går i rett linje mot scenekanten. Der blir han møtt av et blitzregn og mikrofoner som dyttes helt opp i nesa hans.

Den kristne samen tar sats, lukker øynene og lar Jesus-joiken fylle hele rommet:

«Juoigot Herrái dan ođđa luođi!» – Joik en ny joik for Herren.

– Med en gang jeg begynte å joike ble fylt av et ubeskrivelig gudsnærvær. Denne kraften var det som bar meg igjennom det som skjedde etterpå sier Arild Måsø.

Maskot på bilferge

Den 63 år gamle evangelisten sitter avslappet på sofaen hjemme i huset nede ved Tanaelvens bredder i Finnmark. Fra kjøkkenvinduet kan han og kona Ragnhild vanligvis se over mot Finland som ligger på andre siden av elva.

Denne ettermiddagen er det imidlertid umulig på grunn av lett snøstorm og mørketiden, som for lengst har svartmalt horisonten.

– Min far var fergemann for biltrafikk inn og ut av Finland. Jeg var ofte med ham på jobb som liten gutt. Jeg var alltid så glad når jeg fikk bli med pappa, minnes Måsø.

Allerede fra han var seks år gammel fikk han lov til å være bomvakt om bord på bilfergen.

Mange av bilistene var turister og kastet småpenger i den brune skinnlua til den sjarmerende maskoten som heiste opp bommen for dem. Så mange mynter fikk han, at det til slutt ble nok til å kjøpe seg en blå sykkel.

– Du kan tro jeg var stolt da jeg syklet rundt på den langs veien, sier Måsø med et smil.

Men det var ikke bare smil og glede i barndommen hans.

Dansende bestemor

Med samisk som morsmål og eneste talespråk i familien, hang unge Måsø langt bak de andre elevene i klassen.

– Jeg gruet meg ofte til å gå på skolen. Vi fikk ikke en gang lov til å snakke samisk, kun norsk på skolen, forteller han.

Hjemme på gården hadde foreldrene sin fulle hyre med å håndtere kyr, sauer, høns og ni barn.

Arild Måsø hadde derfor en god del kontakt med bestemoren, som var læstadianer.

– Bestemor var karismatisk frelst og elsket å ta meg med på møter. Der var det alltid mye liv, sier han.

Den lille, gamle damen var ifølge Måsø veldig sensitiv for Guds ånd.

Hun danset med hele kroppen og trampet i gulvet med føttene.

Rett som det var la hun hånden på de rundt seg og ba av full hals. Ved siden av henne sto barnebarnet med vidåpne øyne og tviholdt i samekoftekanten hennes.

– Det var en blanding av redsel og fascinasjon, husker jeg. Du kan godt si at det ble starten på min nysgjerrighet for det åndelige, sier Måsø.

Et sterkt minne han har er da bestemoren tok ham opp på fanget, la hendene på hodet hans og sa:

«Denne gutten her skal ut med evangeliet – For hele verden».

– Jeg mener det hun sa den gang var profetisk, sier Måsø.

Skapjoiker

Selv om familien Måsø var samer, var de ingen tilhengere av joik. Foreldrene tilhørte Den norske kirke, så joik ble både av dem og andre omtalt som synd og «djevelens verk».

Det var likevel noe ved denne musikkformen som trigget nysgjerrigheten til Arild Måsø. For ham var det samenes måte å uttrykke følelser på. Et hjertespråk.

Da han var rundt ti år gammel begynte Måsø å gå lange skiturer. Helst alene og oppover mot fjellene som omkranset nabolaget.

På toppen tok han av seg skiene og løftet hendene over hodet. Så åpnet han munnen og lot joiken lyde så langt stemmen bar ut i ødemarken, der ingen kunne høre han.

– Jeg ble en skapjoiker, bekjenner Måsø.

Fordypet seg i kristendommen

Da Arild Måsø var 12 år døde faren brått. Han falt om med et hjerteinfarkt i et bryllup.

– Han var en veldig god far. Av alle i familien så jeg mest opp til ham.

Måsø beskriver sin far som en spesiell samemann.

– Rett som det var satt han seg ned med oss barna og leste høyt fra en kristen bok på samisk. Pappa lærte oss masse om kristendommen, minnes han.

Selv om savnet etter faren var sterkt, fortsatte Måsø å fordype seg i kristendommen. Han leste Bibelen, selv om han understreker at han ikke var frelst. Spesielt historien om den fortapte sønnen fascinerte ham.

I ensomheten av å ha blitt farløs, fant Måsø trøst i å be. Fader vår gikk på repeat dag ut og dag inn. Han merket hvordan han ble mer og mer ledet mot å tro fullt ut på alt han leste i Bibelen.

– Da jeg var 16 år, ga jeg mitt liv til Jesus. Jeg tror pappa hadde vært stolt av meg.

Dåp til besvær

Arild Måsø møtte sin kone Ragnhild i tenårene på folkehøyskole. Paret giftet seg som 19-åringer og har holdt sammen siden.

De hadde begge et hjerte for barnearbeid, så de engasjerte seg i søndagsskolen og ungdomsklubber enten de bodde i Nittedal utenfor Oslo eller Karasjok og Kautokeino i Finnmark.

For det meste var ekteparet involvert i Den norske kirke, men spesielt Arild kjente en dragning mot Pinsebevegelsen som den gang begynte å få fotfeste i Nord-Norge.

– Pinsevennene var jo disse som var spesielt opptatt av det åndelige, tungetale og slikt. Det passet jo egentlig godt til min tro, forteller han.

Ekteparet ble med på et pinsemøte i Kautokeino en kveld, men sperret opp øynene da pastoren snakket om troende dåp, eller gjendåp som det ble omtalt som i Den norske kirke.

De ville diskutere dette med pastoren, så de inviterte ham på middag. Etter den kvelden var begge to overbevist.

– Måten han fremstilte dåpen på, å bli begravet og stått opp som en ny skapning. Vi klarte heller ikke finne noe bibelsk belegg for barnedåp. Alt som skjedde den kvelden traff oss dypt, sier Arild Måsø, som forteller at han følte seg helt avkledd.

Sammen med kona ble han bedt for, og de opplevde det de kaller et utrolig gudsnærvær. Ikke lenge etter ble de døpt i pinsemenigheten til stor jubel i salen.

Avgjørelsen var imidlertid ikke like populær for alle på utsiden.

Større frihet

Etter dåpen fikk ekteparet beskjed om at de ikke lenger hadde lov til å holde søndagsskolemøter i statskirken lengre.

Ragnhild sine foreldre så på hennes valg som et rent frafall.

Hovedpersonene var ikke forberedt på de sterke reaksjonene, men følte ikke motstanden la noen demper på kristenlivet deres. Tvert imot følte de seg frie i sin tro.

– Vi opplevde så mye åndelig på den tiden. Jeg ble helbredet fra mine epilepsianfall, vi holdt husmøter og vi evangeliserte både i Norge og Russland. Vi var et skikkelig godt team, sier Måsø.

Siden reiste de mot øst, vest, nord og sør. Likevel var det Finnmark og deres eget folkeslag samene ekteparet Måsø kjente et sterkest kall imot.

Ville fjerne skammen

På starten av 90-tallet forkynte Arild Måsø mye om det å finne sin identitet. Han fortalte hvordan han som same hadde opplevd å bli elsket av Jesus som den han er.

Samene har gjennom historien i Norge måtte gjennomgå lange perioder med diskriminering og undertrykkelse. Skammen gjorde at flere samer ønsket å skjule sin egen bakgrunn.

Måsø ønsket at samene skulle finne tilbake til stoltheten av sin egen kultur. Ifølge han kunne Jesus spille en nøkkelrolle for å innse verdien deres som mennesker.

Måsø ble invitert til å undervise i misjonsbevegelsen Ungdom i Oppdrag (UIO) og på bibelskoler rundt om i landet.

Gjennom UIO fikk han høre om en evangelist; Monte Ohia fra New Zealand. Han tilhørte maori-stammen, et urfolk opprinnelig fra øygruppen Polynesia, og ble en person noen bibelskoleelever hadde lagt merke til.

De sa at han drev med det samme som Måsø; evangelisering blant urbefolkning.

– Jeg må komme i kontakt med denne mannen, tenkte Måsø for seg selv.

Ble utfordret til å joike

I 1994 sendte Måsø en faks til Ohia med en invitasjon til Finnmark. Maorien ble så glad, og det viste seg at han allerede kjente til sameevangelisten fra Norge. Men han ønsket ikke å komme før en eventuell invitasjon ble gitt ham.

Møtet mellom de to menneskene fra hver sin urbefolkning ble akkurat like sterkt som Måsø så for seg.

– Vi klikket med en gang. Hjertekontakten lå der gjennom vår kjærlighet til Jesus og kall til å dele evangeliet. Det var som om Herren hadde arrangert hele greia, sier Måsø.

De to begynte å snakke om hvordan de skal nå samene i Norge med evangeliet. Ohia hadde lang erfaring med å forkynne blant urbefolkning i og rundt New Zealand.

Måsø lyttet intenst til historiene om vekkelse og vekst.

Da samen nevnte joiken og beskrev det som samenes hjertespråk, slo det gnister i øynene på gjesten fra andre siden av jordkloden.

– Der har du det, utbrøt han.

– Du må joike om Jesus for dem.

Arild Måsø var en skapjoiker. Han elsket å joike, men hadde aldri våget å gjøre det offentlig, og i alle fall ikke i en kristen kontekst.

Men at vennen fra New Zealand utfordret ham, ble et vendepunkt.

De bestemte seg for å arrangere en kulturkveld i Kautokeino hvor Måsø skulle fremføre sin Jesus-joik.

– Det føltes som å bli kastet i løvens hule, forteller Måsø.

Følelsesladd joik

I kulturhuset i Kautokeino har Arild Måsø akkurat fremført sin joik om Jesus foran publikum og journalistene.

– Jeg var skjelven og livredd da jeg startet. Men under joiken var jeg plutselig tilbake på fjelltoppen. Jeg kjente et ubeskrivelig Gudsnærvær og en enorm salvelse, forteller han.

Hadde det ikke vært for den tryggheten han følte under joiken, erkjenner Måsø at han neppe hadde taklet det som ventet like godt.

For allerede de neste dagene eksploderte det i store avisoverskrifter.

– Følte meg forfulgt

Lokalavisene Finnmarken, Nord-Nytt og Nordlys skrev alle om Jesus-joikeren med store bokstaver.

«Pastoren som spotter Gud», var en tittel Måsø husker. På ulike meningsmålinger mente folk han var vantro. Folk sa at joiken ikke kan brukes i en kristen kontekst.

Til og med VG hadde en artikkel om ham. Spesielt et av spørsmålene journalisten fra Oslo stilte, festet seg hos Måsø:

«Mener du, Arild, at du får lov til å være en kristen og same samtidig?»

– Jeg ble helt satt ut. At jeg skal måtte velge mellom to så store deler av min identitet, var for meg helt urimelig. Jeg skjønte at denne kampen måtte jeg bare stå i, sier han.

Den kristne samen opplevde å få hele kristne forsamlinger mot seg. De tok avstand fra joiken hans. Sinte brev med beskyldninger om vranglære fylte postkassen hans og kirkedør på kirkedør ble stengt for hans tjenester.

– Jeg følte meg forfulgt. Menneskelig sett var det svært krevende.

Måsø følte seg angrepet ikke bare fra kristne, men også fra samene. Flere samer følte fra før at kristendommen hadde fratatt dem sin egen religion og kultur og at Måsø med sitt stunt hadde bedratt sitt eget folk.

Da Arild og Ragnhild Måsø besøkte Tromsø i forbindelse med samefolkets dag, 6. februar, var det flere som gjenkjente Arild. Ragnhild fikk blant annet høre hvilken rar, dum og fæl mann hun var gift med.

Var forberedt på motstand

– Angret du noen gang på Jesus-joiken?

– Nei. Jeg hadde gode folk rundt meg som støttet meg. Spesielt Ragnhild, Monte og UIO-miljøet hjalp meg de gangene jeg bare hadde lyst til å hoppe ned i et hull.

– Var du forberedt på motstanden du ville møte?

– Ja. Bibelen er tydelig på at vi kristne ikke er fritatt motstand. Men vi har en far som alltid er der. Slik min egen far også var der for meg som liten. Når du ser hvor jeg er i dag, var det definitivt verdt å stå i stormen, sier han med et smil.

Startet internasjonal bevegelse

På tross av mange stengte dører i kristen-Norge, var Måsø mer opptatt av å bruke de dørene han mente Gud åpnet for ham i denne perioden.

Den største var å bli inkludert i Monte Ohia sin visjon om å starte et verdensomspennende misjonsarbeid blant urbefolkning.

Ohia kjente igjen reaksjonsmønsteret etter Måsø sin joik fra sine vekkelser på andre siden av jorda. Han oppmuntret sin samiske venn til å være tålmodig og stå i kallet med ham.

Sammen satt de to lederne ved kjøkkenbordet til Arild og Ragnhild i Finnmark og planla en kongress på New Zealand. Den skulle hete World Christian Gathering of Indigenous People (WCGIP).

Med seg på laget fikk de blant andre ledere fra Canada, USA og Australia.

Måsø går bort til tv-kroken og viser noen videoklipp fra den aller første konferansen. Fargene, språkene og de kulturelle uttrykkene for lovprisning er like mangfoldige som dyrene i Noas ark.

10. til 17. november i 1996 var nesten 2.000 mennesker fra 32 ulike nasjoner samlet i byen Rotorua på New Zealand. På tvers av kulturer og opphav, men i fellesskap som brødre og søstre i Kristus.

– Det rører alltid mitt hjerte å tenke tilbake på disse dagene. Jeg kjente meg igjen i så mange av de ulike urfolkenes situasjon, og det var helt utrolig spesielt å få komme sammen på den måten.

– Hvilke tilbakemeldinger fikk dere fra deltakerne?

– De var overveldende positive. Mange sa at de lenge kjente seg ledet mot Jesus, men at deres kulturelle arv holdt dem igjen. Å se noen som våget å gå foran, som ville forsone og binde sammen kulturene gjorde at de kunne føle seg frie og bygge en ny identitet, sier Måsø.

Kristent senter for samer

Siden 1996 har WCGIP blitt arrangert åtte ganger på verdensbasis. Det niende skulle gått av stabelen i 2020, men på grunn av koronapandemien ser arrangørene i stedet mot 2023.

Hjemme i Finnmark har Arild og Ragnhild Måsø dessuten gjort om hjemmet sitt til et kristent senter for samer. Her holder de sommerstevne hvert år for flere hundre deltakere og andre mindre arrangementer.

Mens kirkedørene i Skandinavia stengte på 90-tallet åpnet portene til de ulike urfolksgruppene seg for Arild Måsø.

Etter hvert som arbeidet hans blant urbefolkning ble mer og mer kjent i Norge kom også tilbudene om å forkynne i forsamlinger tilbake.

Han har også opptrådt på kristne tv-kanaler både i Norge og utlandet. Å joike er noe han blir spurt om å gjøre nesten hvor enn han går.

I desember publiserte den internasjonale tv-kanalen GOD TV en 30 minutter lang dokumentar om ham.

– Jeg kunne knapt fantasert om alt dette de årene motstanden var som verst. Men jeg har visst hele veien at Herren er for forsoning og brobygging, og det var også hele tiden min intensjon, sier Måsø og fortsetter:

– Så lenge vi lever for Gud, må vi forvente motstand. Men en må ikke la seg knekke. Gud er sterkere enn alt annet. Jeg er ikke sterk, men Gud bærer meg gjennom dødsskyggens dal. Jeg ville aldri fått til dette fantastiske arbeidet om ikke jeg hadde havnet i den situasjonen jeg var i etter min første offentlige joik.

– Er du ikke bitter ved tanke på alt du måtte gjennomgå?

– Langt ifra. I dag får jeg joike i kirker og be sjamaner til frelse. Det er helt opp ned sammenlignet med hvordan det var. Nåden er stor, sier Arild Måsø.