Da djevelen stjal musikken fra Herren

Å lese hva popartisten Christian Ingebrigtsen sier om lovsang gjør meg rolig. Kanskje det er fordi han ikke har vokst opp i et klassisk kristent hjem eller menighet? Kanskje han ikke kjenner til temperaturen?

Det tidligere medlemmet i den britiske popgruppen A1 har tilbrakt 25 år i sekulær musikkbransje før han i forrige uke skrittet inn i kristenmusikken.

Derfor er det interessant å dvele ved Ingebrigtsens jomfruelige utenfrablikk når han drøfter den evinnelige salme- og lovsangsdebatten som har som har plaget Kristen-Norge i tiår etter tiår.

Fornøyelig nok er ikke Ingebrigtsen redd for å stikke hånda ned i vepsebolet. Han har klare meninger om hva slags musikk han foretrekker.

– Jeg liker jo Hillsong-greiene også, men det er ikke Hillsong-lovsangene som har gitt meg de største opplevelsene av gudsnærvær. Det er de gamle salmene, sa Christian Ingebrigtsen (46) til Dagen forrige helg.

Ingebrigtsen går ikke inn på teologi eller rett og galt. Han snakker om sin subjektive preferanse.

Nå skal det sies at Kristen-Norges store kulturkrig, altså musikk i kirkerommet, er utdøende. Noen etterskjelv merkes nå og da, men det virker mer og mer perifert. Samtidig har denne generasjonskonflikten preget kirkelandskapet, fra 70- og 80-tallet til i dag.

I konfliktens solnedgang lurer jeg på hva som skjedde.

Enkelt sagt gjorde vi det motsatte av Ingebrigtsen. Istedenfor å snakke om personlig smak, så ble debatten åndeliggjort og «teologifisert».

Subjektiv preferanse ble objektive sannheter.

Slike mekanismer er dypt menneskelige. Musikk berører hele vårt følelsesregister fra glede til vemmelse. Samme låt kan vekke helt ulike følelser for ulike mennesker.

Det er særlig lett å forveksle følelsen av at noe er galt med at noe er galt. Psykologene kaller det bekreftelsesfellen, eller bekreftelsestendens.

Vår hjerne har en kognitivt, forutinntatt oppfatning. Mennesket har en tendens til å legge til ny informasjon som bekrefter oppfatningen vi allerede har.

Når følelsene er sterke er veien kort til tvilsom teologi. Særlig i mine unge år hørte jeg mye rart fra talerstolen om musikk; som at alt utenom fire fjerdedels takt var en forvridning av Guds gave – eller at taktfast bass, som ofte preger elektronisk musikk, egentlig er forledende, forførende samleierytme(!).

Slike tanker høres kanskje fjernt ut i dag, men tidligere var dette tankesettet det normale. Selv en av forrige århundrenes mest kjent kristenledere Martin Luther King sa at rock and roll «leder menns sinn til nedverdigende og umoralske dybder».

Er det så farlig da? Tja, vi må huske at siden etterkrigstiden har det vært preget av en masseutvandring fra kirken.

Nå skal ikke jeg konkludere for lettvint om hvorfor, men å blande teologi og musikksmak er ikke det lureste vi har gjort.

Det er fristende å blande kultur inn i evangeliet. Det er lett å tenke at man har lykkes med å videreformidle viktige verdier når sønnen kler seg i samme fotside dress som sin far, eller at datteren viderefører pinserullen til mor. Jeg kan også skjønne at fløyelsemyk, pianobasert musikk oppleves mye frommere enn taggete rock eller dunkende tekno – rent instinktivt.

Men det er et blindspor, og en felle.

Jeg håper vi har lært.