Da Elisabeth (57) fikk sjokk-beskjed om ektemannen, tok livet en ny vending: – Jeg ble født på ny

Elisabeth Mork har elsket julen hele sitt liv. Men sent på kvelden 16. desember 2001 skjer det noe som for alltid vil prege julefeiringen hos familien Mork.

Det ringer på døra. Utenfor står politi og lege.

Elisabeths ektemann hadde allerede vært meldt savnet i fire døgn. Alt skjedde som lyn fra klar himmel. Ingen forvarsel. Plutselig var han borte. Ikke hjemme, ikke på jobb. Han svarte ikke på mobilen.

– Jeg var allerede i sjokk over forsvinningen da det ringte på døren den kvelden, forteller Elisabeth.

Men hun levde fortsatt i håpet.

«Mannen din er død»

«Vi har funnet mannen din. Han har dessverre valgt å ta sitt eget liv», var budskapet fra politiet.

– Da raste hele livet sammen. Det ble et veldig mørke, en smerte og en sorg som ikke kan beskrives. Det aller vanskeligste var at han hadde valgt å gjøre slutt på livet sitt selv, sier Elisabeth stille.

Spørsmålene om «hvorfor» sto i kø og kunne ikke besvares.

Ingen faresignaler som lyste på forhånd. Ingen psykiske utfordringer, ingen sykdomshistorikk som skulle tilsi at han var i faresonen når det gjaldt selvmord.

I løpet av sekunder hadde Elisabeth blitt brutalt kastet fra det å leve i det uvisse, til å få det endelige dødsbudskapet.

– Uroen ble borte, men i stedet ble jeg kastet ut i noe helt nytt: Sorg, sjokk og alle de ubesvarte spørsmålene, forteller hun.

En inaktiv tro

Samtidig fikk Elisabeth en underlig følelse av å bli båret på Guds armer gjennom denne fryktelige tiden. Da hun var liten vokste hun opp i et kristent hjem.

– Jeg hadde jo barnetroen, men med årene hadde troen blitt bare en religion for meg. I ettertid ser jeg at jeg alltid har følt en lengsel etter Gud. Jeg visste hva som var sant, men troen fikk ingen konsekvenser for hvordan jeg levde livet mitt, og jeg hadde ingen personlig relasjon med Jesus, forklarer Elisabeth.

Kvelden da hun fikk dødsbudskapet greide hun å ønske barna sine god natt, be godnattbønn, og beholde roen.

– Det var viktig for meg at jeg var den som fortalte dem hva som virkelig hadde skjedd, men jeg trengte denne natten på meg før jeg snakket med dem, forklarer Elisabeth.

«Hvor kommer roen fra?»

– Da jeg gikk opp til dem for å si god natt kjente jeg at jeg ble båret. Jeg husker jeg spurte meg selv: Hvorfor knekker jeg ikke sammen? Hvor får jeg roen fra?

Like fullt var Elisabeth i sjokk. Hun kaldsvettet og var likblek, men det var noe som holdt henne fast og hindret henne i å falle helt sammen.

– Det ble en merkelig tid i dagene som fulgte. Det var noe som døde i meg, men samtidig tentes det et lys, et håp gjennom den troen som tross alt hadde vært med meg helt fra barndommen, sier Elisabeth.

– Jeg visste jo at Gud fantes, og i denne krisen vokste det fram et rop i meg: «Hjelp, jeg trenger deg!» Gjennom dette ble jeg født på nytt. Jeg gikk fra en religiøs tilnærming til et levende kristenliv, forklarer hun.

– Jeg fant tilbake til Jesus.

Fra lidelse til kjærlighet

Det skulle likevel ta tid å leges og gjenopprettes fra traumene etter tragedien som hadde rammet, men når Elisabeth ser tilbake i dag, ser hun at hennes lidelseshistorie har blitt en kjærlighetshistorie. I sin dypeste fortvilelse fant hun fram til en sterk og livsforvandlende kjærlighetsrelasjon til Jesus.

Denne opplevelsen skulle snu opp ned på hele livet og framtiden hennes.

– Nå kunne jeg øse ut mitt hjerte til Gud. All mitt sinne, min frustrasjon og frykt for framtiden. Jeg kunne stille alle de vanskelige spørsmålene: Hvordan skulle det gå med barna, hvorfor ville ikke mannen min leve lenger? Hvordan skulle vi leve videre med denne bagasjen?

I etterkant ser Elisabeth hvordan Gud dro henne stadig nærmere seg. Selv om hun kunne være sint på Gud, greide hun ikke å anklage ham.

– Jeg gikk og balet med disse spørsmålene en stund. Jeg kjente at Gud var der, men at jeg fortsatt var litt usikker på hvorfor han ikke grep inn.

Hun visste at Gud var allmektig, og hadde jo hørt mange vitnesbyrd om at Gud stoppet mennesker fra å ta sitt liv. Hvorfor hadde ikke det skjedd med mannen hennes? Han var ingen bekjennende troende: Hvor gikk han hen da han døde?

– Da sa Gud, «Nå har jeg hørt på alle dine hvorfor, er du klar til å stole på meg?» Noen spørsmål har jeg fått svar på, men de fleste står fortsatt ubesvarte. Men jeg har fått fred.

Gjenopprettelse

Hun kunne endelig gi slipp på alle hvorfor og i stedet overgi alt til Gud. Da ble den tidligere usikkerheten overfor Gud byttet ut med trygghet.

For Elisabeth dreier det seg om å leve for noe større enn bare seg selv. I dag kan hun velge å stole på Gud og leve med evigheten for øye. Gud er så mye større enn våre tanker.

Gradvis greide Elisabeth å favne at Gud er god, selv når vi ikke har alle svarene. At han er med gjennom alle ting i livet.

– Da kom gjenopprettelsen, sier Elisabeth.

– Jeg kastet meg inn i armene Hans, uttrykker Elisabeth.

Ett år gikk, og Elisabeth var sliten. Hun jobbet som assisterende senterleder på SATS, og det ble mye overtid. Kanskje hun måtte finne seg noe annet å gjøre? Men hva da?

Da fikk hun et nytt bibelvers, denne gangen fra Jesaia 41, 10: «Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd».

Dagen etter ser hun på et forbønnsprogram på Evangeliesenteret-TV.

Hilsen fra Gud

– Plutselig sier programlederen: «Før jeg går videre har jeg en hilsen til en ung dame som ser på nå. Du er alene med to barn. Du kjenner Jesus, men akkurat nå er det så mørkt hos deg så du klarer ikke å ta ting til deg, men Herren hilser deg med Jesaja 41,10.

Nå var det som Gud tok rundt henne og omsluttet henne fullstendig. Han viste henne at selv om problemene og utfordringene i hverdagen var opp over hodet på henne, var Gud der hele tiden.

– Alt ble jo ikke rosenrødt. Noen ganger følte jeg for å dra dyna over hodet, og bare sove meg gjennom dagen. Men Den hellige ånd viste meg hvordan jeg hver dag kunne ta et valg: Å stole på Guds «frykt ikke», eller å følge mine følelser.

Å snakke sant både om livet og om Gud

En viktig lærdom Elisabeth har gjort er å finne den rette balansen mellom å snakke sant om livet og sant om Gud samtidig.

– Realitetene vi lever i er ekte nok, men hvilke muligheter som ligger foran oss når Guds sannhet griper inn i livet vårt, det må vi inkludere når vi skal snakke sant om livet, påpeker hun.

Elisabeth tenker at det er ikke alt vi forstår eller kan resonnere oss fram til, men når vi i lydighet tar imot Guds ords løfter og «frykt ikke», så tar Gud oss igjennom det vanskelige. Det berører også følelsene våre, påpeker hun.

Både sinne og bitterhet var følelser som den altfor unge enken og ufrivillige alenemoren måtte kjempe med i etterkant av tragedien.

– Først gav sinnet meg krefter, og føltes litt godt. Men den var jo livsfarlig. Jeg ble fysisk syk av det, og snart forsto jeg at den ville ødelegge både meg og barna. Da viste Gud meg at jeg måtte tilgi, sier Elisabeth.

Tilgivelse en lydighetshandling

– Tilgivelse er ikke en følelse men en lydighetshandling mot Guds ord, mener hun.

Selv opplevde hun er en et befriende gjennombrudd da hun ga sinnet og bitterheten sin over til Gud.

– Etter dette var det ikke lenger vanskelig å snakke med barna om minnene fra faren deres. Gud hadde helbredet meg.

Underveis fant Elisabeth fram til pinsemenigheten Betesda i Slemmestad i Viken fylke. Der ble hun døpt og etter hvert medlem.

– Den menigheten ble et nydelig åndelig hjem for meg.

Inn i tjeneste

Nærmest hele livet, også som ung, hadde Elisabeth alltid hatt en følelse av at Gud ville noe mer med livet hennes. Hun visste bare ikke hva.

Nå fikk Elisabeth nærmere kontakt med Evangeliesenteret og endte opp med å jobbe på inntakssenteret i Nordre gate i Oslo. Det ble en annerledes jobb enn det den tidligere administrasjonslederen hadde hatt. Nå måtte hun jobbe direkte med mennesker med utfordrende livssituasjoner og rusproblematikk.

Snart delte hun også vitnesbyrdet sitt på Evangeliesenteret-TV. Hun fikk stor respons fra seerne.

Elisabeth begynte å ane at Gud hadde en plan for henne innen kristen TV-formidling.

– Jeg kjente at jeg skulle få være med på å bringe livet i Gud ut til andre, enten via eget levd liv, eller ved å dra ut gullet av andre gjennom TV-ruta, sier den nå erfarne programlederen.

Noen år etter begynte hun å jobbe med TV Visjon Norge, først i administrasjonen, så ble hun kastet rett ut i å lede en fire timers direktesending. Dermed var det gjort.

Senere ble hun headhuntet til Kanal 10. Da hadde hun sluttet i TV Visjon et år tidligere.

Programsjef

I dag er hun ansatt som programsjef, programutvikler og programleder i Kanal10. I tillegg jobber hun ut mot ulike potensielle sendepartnere.

– Jeg elsker jobben min.

Gud hjelper igjennom

På TV snakker hun ofte med mennesker som har opplevd sterke mirakler og helbredelser.

Mirakler og omstendigheter som blir totalt forandret, er sterke historier å formidle, men for Elisabeth er det om mulig enda sterkere å se mennesker som lever i omstendigheter som ikke kan endres, få hjelp fra Gud til å vokse i troen og ved hjelp av den kunne ta seg gjennom det som menneskelig sett er umulig og vanskelig.

– Slik var det for meg. Jeg ble plassert midt i en omstendighet jeg ikke kunne gjøre noe med. Min mann kunne ikke komme tilbake. Men Gud rørte ved meg slik at jeg greide å leve med det.

Ikke et offer

Elisabeth peker på at det du opplever gjennom livet former deg, men at man alltid har et valg: Bli sittende fast, eller la Gud få komme med sin styrke og helbredelse som hjelper deg gjennom det uutholdelige.

– Jeg definerer meg ikke lenger som et offer som trenger omsorg og medfølelse. Gud lot meg være der en tid, men han hjalp meg ut av det.

Når hun ser tilbake på livet sitt, ser hun hvordan Gud i sin allmakt har snudd det vonde til det gode.

– I dag har jeg det så godt, utbryter Elisabeth.

– Jeg vet at Gud vil forsørge meg og ta seg av meg og barna mine. Og jeg stortrives i en tjeneste som viser Norge hvem Gud er.