Da Ester (30) fikk sitt andre barn, følte hun seg avvist av datteren

Det er en kald vinternatt i hovedstaden og byen sover. Bare et lite lys skimtes fra vinduene bak de frostkledde syrintrærne i hagen. I det dunkle lyset fra vinduslampen står en ung kvinne med en liten baby i armene.

Theodora Louise vil ikke ligge i vuggen sin – ikke tale om. Derfor står mor Ester Madelen Lorentzen (30) og løfter henne opp og ned, fram og tilbake. Hun famler seg fram til riktig tempo og babyen finner ro.

Så, forsiktig legger hun jenta fra seg, men straks den lille kroppen treffer lakenet, rykker den til. Så kommer skrikene tilbake og prosessen gjentas, igjen og igjen. Minuttene blir til timer, timene blir til dager – og netter – og måneder.

«Den magiske nyfødttiden», kalles det ofte, men for Lorentzen kjennes det som om hun og datteren står midt i en kamp, ikke sammen, men mot hverandre.

Høysesong for fødsler og fødselsdepresjon

Sommermånedene vi nå går inn i er den travleste ved norske fødeavdelinger. Slik har det vært de siste 15 årene, ifølge fødselsstatistikken til Statistisk sentralbyrå (SSB).

I juni, juli og august fødes det 5000 barn, mens det i desember bare fødes 3000 barn. Av disse får mellom 7 og 13 prosent, altså mellom 4000 og 8000 kvinner i året, diagnosen fødselsdepresjon.

I fjor økte tallet ytterligere, viser tall fra Folkehelseinstituttet (FHI). Ester Lorentsen, som først fortalte sin historie i magasinet Mentsch, fikk aldri diagnosen fødselsdepresjon, men at noe var galt skjønte hun raskt.

Mamma-debut med stor suksess

«Elsker jeg barnet mitt nå eller gjør jeg det ikke?» «Elsker hun meg?», spør tobarnsmoren seg selv.

Med førstejenta, Edith Leonie (4), hadde morskjærligheten vært så selvfølgelig. Den begynte allerede da hun ble gravid og vokste i takt med magen. Da Edith etter fødselen ble lagt på brystet hennes for første gang, var mor i ekstase.

– Jeg var bare sånn, åhh, dette gleder jeg meg til å gjøre igjen. Jeg hadde hørt andre snakke om hvor utrolig stort det er å bli foreldre. Det var som om kjærligheten jeg følte ble et bilde på Guds farskjærlighet.

Ikke sjelden tok den nybakte moren til tårene av glede over det lille vidunderet i armene hennes og av smerte for at hun en dag skulle bli voksen og flytte hjemmefra.

– Hva tenkte du da du hørte om slitne mødre som var usikre i foreldrerollen?

– Jeg trodde nok jeg forsto det bedre enn jeg faktisk gjorde. Jeg kunne jo bli sliten av å bli vekket på natten, men den sterke kjærligheten jeg følte, ga meg et voldsomt driv. Det var liksom meg og Edith mot verden. Vi var ute på eventyr og koste oss veldig.

Tilfreds kunne den 26 år gamle førstegangsmoren konkludere:

«Å være mamma liker jeg. Dette er noe jeg kan.»

Snaut to år senere kom mageplasket.

Grudde seg til å bli mor igjen

Også med Theodora Louise begynte følelseslivet å endre seg i svangerskapet, men da med negativt fortegn.

På denne tiden var eldstejenta Edith blitt to år og fått masse egen vilje. Ester kunne ikke annet enn å konstatere at den uskyldige lille bylten i barnevogna var borte for alltid.

– Hva søren er det jeg har begitt meg ut på nå, tenkte hun.

– Hvordan skal jeg håndtere en toåring som krever all min energi, samtidig som jeg skal finne kapasitet til én til?»

Underveis i svangerskapet betrodde Ester seg til familie, venner og jordmor.

«Det der finner dere ut av».

«Ikke tenk på det, det ordner seg».

«Mammahjertet utvider seg automatisk når du får flere».

Med disse oppmuntringene i bakhodet bet hun tennene sammen og fokuserte på Edith og teologistudiene.

Men gleden over det lille livet som vokste inni henne kom aldri.

Ga opp

Da Theodora kom til verden og Ester holdt henne i armene første gang, var ekstasen fra første fødselen helt fraværende. I stedet følte hun seg tom innvendig. Theodora ville ikke bli ammet og la ikke på seg.

De tre neste månedene tok de mislykkede ammeforsøkene fullstendig over livet til Ester og den lille. Det ble ikke mye overskudd igjen til Edith. Den «automatiske utvidelsen av mammahjertet», merket hun ingen ting til.

– I stedet var det som at hjertet mitt krympet, at jeg fikk mindre plass til begge jentene. Det føltes helt feil.

Da Theodora var tre måneder, ga mor opp.

Klandret seg selv

Hun sluttet å amme.

Sorgen over å «mislykkes» med ammingen, det hun hadde kjempet så intenst for de tre siste månedene, kjentes like altoppslukende som gleden hun kjente i Ediths første leveår.

Alene, i desembernatten, bar hun den lille gråtende babyen og kvernet på de samme tankene:

«Jeg burde ikke sørge så mye over ammingen, det er jo så mange som opplever så mye verre ting. Hvorfor er det så annerledes å være mor nå? Hvordan kunne det gå så galt? Hva har jeg gjort feil?»

Sårbarhet i pubertet, svangerskap og overgangsalder

Om det var fødselsdepresjon som forårsaket de vonde følelsene hos Ester vet hun ikke, men det finnes forklaringer på hvorfor noen opplever den første tiden med en nyfødt baby så tung, og det er ikke at moren har gjort noe feil.

Risikoen for psykiske plager øker nemlig i perioder med store hormonelle svingninger. Både gutter og jenter opplever det under puberteten. For kvinner skjer det også som et ledd i menstruasjonssyklusen, ved fødsler og i overgangsalderen.

Kvinner som er mer følsomme overfor hormonsvingninger, kan oppleve at fødselshormonene blokkerer positive reaksjoner, ifølge en dansk studie fra 2015, først omtalt på forskning.no.

– Når vi vet at en spesiell gruppe kvinner har problemer med å engasjere seg i positive opplevelser og mobilisere naturlig atferd, er det veldig viktig at vi hjelper dem, sier forsker Vibe Gedsø Frøkjær til nettstedet

Fikk hvile hos foreldrene

Da julen nærmet seg var familien Lorentzen nær bristepunktet.

Ferie hjemme hos foreldre og svigerforeldre ble redningen. De to slitne foreldrene fikk slappet av, sovet ut og hentet seg inn igjen. Men på vei hjem fra juleferien, brøt hun sammen på ny i frykt for søvnløse netter og lange dager uten barnevakt.

Etter samtale med helsesykepleier fikk Ester time hos psykolog.

Ble filmet av psykologen

I en av terapisesjonene ble hun og Theodora filmet. Det ble en åpenbaring.

I en av terapisesjonene ble hun og Theodora filmet. Det ble en åpenbaring.

– Det var ikke det å se seg selv som gjorde mest inntrykk, forteller Ester.

På opptaket fra psykologen fikk nemlig moren se gleden i øynene hos Theodora da hun kom inn i rommet.

– Blikket forandret seg. Plutselig så jeg hennes kjærligheten til meg så tydelig.

– Hos psykologen kunne jeg komme og bli lyttet til og anerkjent, og få hjelp til å forstå og sette ord på det jeg hadde opplevd.

Hun smiler.

– Det var en stor lettelse.

Den våren var det som om Ester våknet fra en lang dvale.

Troen fikk en ny start.

Lovsanger hun tidligere hadde sunget i ren trass, da det sto på som verst, fikk en ny betydning.

– Det jeg sang om i lovsangen begynte å skje i livet mitt. Jeg følte meg båret av Guds nåde.

Skjønte mer av Guds kjærlighet

I likhet med de fleste mødre som rammes av fødselsdepresjon begynte Ester Lorentzen å merke at de vonde følelsene gradvis slapp taket.

For trebarnsmoren tok det et halvt års tid. Depresjonens varighet henger ofte sammen med hvor fort hjelpen kommer, ifølge helsenorge.no.

I dag er det ingenting som vitner om kampen Ester og datteren hennes har vært igjennom. Theodora har for det meste sittet nynnende i bakgrunnen mens mor har fortalt sin historie. Det ser ut som de har gått seirende ut av kampen, begge to.

– Er morskjærligheten tilbake nå?

– Ja, og på en måte tenker jeg at den er enda større, ovenfor begge enn da jeg ble mor for første gang.

– På hvilken måte?

– Jeg tror kampen min første halvåret året er en viktig del av morskjærligheten. Den delen kjente jeg ikke på samme måte da jeg ble mamma for første gang.

Til nybakte mødre og alle andre som kjenner at troen og håpet svikter har hun ingen gode råd å gi. Med øynene lukket resonnerer hun seg i stedet fram til en lærdom hun sitter igjen med etter den tøffe tiden.

– Guds kjærlighet er en trofast kjærlighet, som holder gjennom alt. Den er så mye mer enn følelsesrusen jeg var i som nybakt førstegangsmor. Når Guds folk har vendt ham ryggen er Gud den trofaste. Korset er det som for oss kristne uttrykker Guds kjærlighet sterkest, kanskje nettopp fordi det var den kjærligheten som var mest smertefull, sier teologistudenten.

– Jeg har jo alltid visst det, men budskapet fikk en ny betydning da jeg fikk kjenne på noe av den smerten selv.