Da hedenskapet ble utfordret av kristendommen

«Har du ikke lest Vera Henriksen?» spurte den litterært interesserte pinsevennen forundret. Jeg svarte bekreftende, det vil si fornektende!

Det skulle gå over 30 år før jeg plukket henne fram fra øverste hylle, og jeg tenker etter å ha fortært hennes gjennombruddsroman «Sølvhammeren» at hun minner om Sigrid Undseth, men sistnevntes litterære rom var maksimalistisk innredet.

Men «troens spor i ord» – finnes de? Absolutt, haren hopper overalt!

Hedenskap og kristendom

Tidskoloritten er første og annet decennium av det 11. århundre. Her friskes opp navn fra historietimene i grunnskolen; Tore Hund, Einar Tambarskjelve, Erling Skjalgsson fra Sole, Olav Tryggvason, Olav Haraldsson.

Dette enestående narrativet foregår altså i den tid da hedenskapet blir utfordret av kristendommen, og den nye kongen «hadde gitt folk bud om at de skulle vende seg fra gudene sine, og ta imot Kvite-Krists lære og hans prester».

Nerven i romanen er selvfølgelig ekteskapet mellom unge Sigrid og den noe eldre Olve Grjotgardsson på Egge – to sterke personer som stadig bar ved til det eksplosive konfliktbålet. Stolthetens og egenrådighetens sprenghette preget vakre og viltre Sigrid, og når Olve med sitt sinns hurtige skiftninger hadde en dårlig dag, fatet ilden raskt!

En gang kristen

Det satt langt inne å innrømme det, men Olve åpnet seg for presten og erkjente «Jeg var en kristen en gang, jeg også, og jeg lærte at Kristus var en fredens mann». Presten ble nærmest rasende: «Hvordan kan en mann som har trodd på den levende Gud, fornekte Ham og tilbe de avskyelige gudebildene jeg husker fra min barndom?»

Olve vedgår sin fortid, at han «har tatt imot den hellige nattverden og at han har gått til skrifte». Olve har faktisk «tatt imot Guds nåde med et åpent hjerte».

Presten undrer seg da over om Olve ikke «er redd for dommen».

En interessant passiar foregår mellom Olve og presten, nærmest en verbal holmgang. Så når Olve tar ballen på hel volley og flesker til med et kick som setter presten ut av spill ved å fokusere på prestestandens mangel av edelt liv, parerer presten ganske elegant: «Det er læren som er hellig, ikke prestene! Vår Herre tilgi meg, Han vet hvor ofte jeg har brutt Hans bud. Det er nettopp fordi vi er svake at vi trenger Guds tilgivelse i Kristus.»

Guds tilgivelse

Når blodhunden Tore Hund (128) uttrykker at hans tro er hans «eget hell og nærmest ham selv», er presten snar med tungen. Men overraskende ydmykt forteller han hvordan han kunne gå fra morderisk viking til å bli en Herrens tjener som prest.

Erkjennelsen er dypt apostolisk: «Jeg kan aldri få takket Gud nok for hans nåde, at Han ikke lot meg dø i syndene mine den gangen. Jeg er et syndig menneske, og jeg har langt fra ryddet mitt sinn for hat og hevnlyst; jeg trenger Guds tilgivelse hver dag.»

Hovedskikkelsen Olve synes også være av den mening at «en alminnelig mann ikke kan leve etter kristendommen», men han blir grundig imøtegått av presten Anund som kaller ham selvgod og at han mangler «ydmykhet og bot». For en gangs skyld syntes Olve ikke være skåret for tungebåndet, han står målløs.

Prestens dirrende samtale med Olve – i nærvær av Tore og Torberg – er et av romanens høydepunkter, idet Vårherre gjennom sitt ord synes å intervenere. Hvorfor kjemper Olve imot Guds kall? Han hadde jo opplevd Guds nåde, deltatt i «den hellige nattverd». Presten ville løse ham i Jesu navn, men Olve aktet ikke være noen underlagt til trelleliv.

Kristning og avkristning

Jeg gjør mine assosiasjoner under lesingen av dette storveies bokverket. Etter ca. 1.000 år ble Norge kristnet, etter enda 1.000 år blir Norge avkristnet. Under kristningen ble færre uønskede barn satt ut i skogen, under avkristningen har ufødte barn ingen lov som verner liv før i fosterets tolvte uke, og det kan bli verre før nåværende regjering trolig stemmes ut neste høst.

Men når evangeliets lys påvirker et hedensk samfunn, vil endringer oppstå. Den nærmest morbide husfruen, Olves mor Tora, har levd på en løgn, men får samvittighetsskrupler og sjokkerer sine nærmeste ved å åpenbare den. Sannheten setter henne fri, hun ber om tilgivelse. Hva dette imidlertid angår, må du selv finne ut av.

Sigrid var en av dem som aldri hadde vært i en kirke, men svigermorens ansikt strålte da Olve sa at han ville ta henne med til messe. Hvilken dilettantisk atferd dronningen på Egge viste da den nygifte femtenåringen utfordret henne som husfrue, men etter at hun kom til sannhets erkjennelse, «strålte ansiktet hennes da hun fikk høre at Olve hadde tenkt å gå i kirken med henne».

Forkynte agape

Sigrid lister seg inn i ektemannens indre gemakker, nå våger hun: «Hvorfor ble du i grunnen kristen, den gangen i Myklagard?» Olve viste til presten Mikael som forkynte ham «noe han kalte agape – det er en slags kjærlighet som ikke venter gjengjeld».

Det er utrolig at kristningens pionertid hadde en så klarsynt, evangelisk prest som Anund, som tydeligvis selv måtte ha opplevd denne uegennyttige kjærligheten – agape.

Min litterære horisont vokser ved lesningen av bøker fra vikingtiden og Henriksen kompletterer dette opus som trilogi.