Da Kristian (33) møtte veggen, ble Ole-Magnus (74) redningen

– Jeg setter meg i godstolen her. Det er her jeg pleier å sitte når vi har våre samtaler, forklarer Kristian Øgaard.

Lederen for Norges største kristne barne- og ungdomsorganisasjon, Acta – barn og unge i Normisjon, føler seg hjemme hos Olafsrud i Lørenskog.

Her har han vært mange ganger gjennom årene for å få mot til å gå videre i livet og i tjenesten.

Det hele startet under Arena, Kristen Idrettskontakts (KRIK) leir i Grimstad sommeren 2014. Øgaard var nestleder i styret, men hadde ingen spesielle oppgaver under leiren.

Overveldet

På hjemmebane ledet han et sterkt voksende ungdomsarbeid i Nittedal. Nærmest en vekkelse som fikk mye oppmerksomhet, også fra ulike medier.

Den unge lederen var teologistudent, og jobbet seint og tidlig. Han strakte seg i alle retninger for å tekkes alle. Evnene til å sette grenser var heller dårlig.

I tillegg kom følelsen av at dette ungdomsarbeidet hvilte på hans skuldre.

– Plutselig, der på leiren, kjente jeg at alt stoppet opp. Jeg var ikke bærekraftig lenger. Følelsen av at det store arbeidet var avhengig av meg, ble for overveldende, forklarer Øgaard.

Midt i denne fortvilelsen fikk han øye på Ole-Magnus Olafsrud.

Olafsrud var i mange år leder for organisasjonen Navigatørene i Norge. De siste årene har han drevet foreningen (NGO) Barnabas Fokus og er medvandrer for unge ledere i mange land, primært gjennom Lausanne bevegelsen. Etter en samling for unge ledere i Jakarta i 2016, der Øgaard deltok, har han ledet Lausanne's globale medvandrer-arbeid.

– Jeg kjente ham gjennom familien og noen treffpunkt tidligere, og visste hva han sto for. Nå spurte jeg ham rett ut: «Vil du være min medvandrer?», forklarer Øgaard.

Olafsrud sa ja, og oppfordret den unge lederen til å komme seg avsides og være helt alene noen dager. Siden har de to hatt en relasjon der de møtes, leser bibelen sammen og snakker om livet.

Kunne være sårbar

– Hva så du etter hos en medvandrer?

– Jeg trengte å vite at jeg kunne snakke med noen som ikke var min kollega eller far, og som gjennom et langt liv hadde vist at troen holder i møte med livet. En relasjon der jeg kunne være sårbar og ikke trengte å prestere, forklarer Øgaard.

– Jeg kunne komme med ubearbeidede tanker og si ting som de var. Det trengte jeg.

I 2015 begynte Øgaard som leder for Acta. Å ha en medvandrer i en så omfattende stilling, ble enda viktigere.

– Paul Otto Brunstad har skrevet en nydelig bok som heter «Seierens melankoli». Den handler om mentorrelasjonen, og om stedfortredende trygghet, forklarer Øgaard.

– Noen av fordelene ved aldersforskjellen mellom meg og Ole Magnus, er han han har vært i lederroller i flere tiår og levd med Jesus like lenge. Det blir et vitnesbyrd om at det går. For meg er det et privilegium å få gå sammen med et menneske som har testet livets mange sider og fortsatt står støtt i tjenesten.

Ensom i tjenesten

Øgaard er ærlig på at å være leder kan være en ensom posisjon.

– Jeg var veldig ung, bare 26 år, da jeg ble leder for Acta. Selv om jeg hadde gode medarbeidere, kjente jeg likevel på ensomhet. Å ha Ole Magnus utfyller fellesskapet rundt meg.

– Hvordan snakker dere sammen?

– Vi leser Bibelen sammen, ber og snakker om livet. Helthelten. Livet er også tjenesten. Ofte har vi en problemstilling, men vi snakker mer om hvordan håndtere det enn å løse det. Hvordan det er å være Kristian i møte med disse problemstillingene.

Så går vi sammen videre.

Forebygger usunt lederskap

Kristian Øgaard vet at det ofte blåser rundt ledere, og at livet lett kan gå i stå. Han tror det blant annet skyldes at man lett kan bli blendet av sine egen rolle og mangel på gode relasjoner rundt seg.

– Vi må tenke at en dag har jeg ikke denne rollen lenger, men jeg er fortsatt et Guds barn. Livet mitt er fortsatt verdifullt, sier Øgaard.

– Relasjonen med Ole-Magnus driver meg dit. Den er med på å bygge karakteren min, for det handler om at jeg er noe uten min tjeneste. En kristen leder må først og fremst være en etterfølger av Jesus.

Øgaard tror at å kunne vise sårbarhet og leve åpent om de utfordringer man møter i liv og tjeneste, er et viktig bidrag til å forhindre maktmisbruk og usunnhet i lederskap.

Som leder for en stor ungdomsorganisasjon, innser Øgaard at det er lett å måle suksess i prosjekter og tenke bedriftsøkonomisk.

– Det er fort gjort å tro at det viktigste som leder er det jeg gjør. Men det viktigste er hvem jeg er. Fellesskapet og karakterbyggingen må stå i sentrum. Å ha en medvandrer minner meg hele tiden på hva som er viktigst: Å ta vare på sin sjel.

Ole-Magnus Olafsrud har sittet lenge i sofaen rett overfor Øgaard og bare lyttet. Nå har han mye på hjertet.

Oppmuntrer hverandre hver dag

For mange år siden leste Olafsrud en bok av Gordon Mac Donald, «Ordering your private World». Den inneholdt hundre gode tips til et godt liv.

– Derfor var det relativt deprimerende da magasinet Christianity Today avslørte at han hadde vært utro mot kona si. Hvordan kunne det skje? spør Olafsrud.

Ifølge Mac Donald selv var svaret at han hadde jobbet for hardt for lenge. Han var sliten og emosjonelt helt på bunnen. Han lengtet etter nærhet og fellesskap. Han hadde ingen relasjon rundt seg som ansvarliggjorde mange.

Mac Donald angret sin synd, de utviklet et sterkere ekteskap og han skrev mer realistiske bøker i etterkant.

– Det er ikke uten grunn at vi i Hebreerbrevet oppfordres vi til å oppmuntre hverandre for at ingen skal miste troen «Dere skal oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet».

– Hver dag!, gjentar Olafsrud.

– I dag er jeg 74 år og jeg er ganske ydmyk. Jeg kjenner mitt eget onde hjerte, like mye som min trygge relasjon til Jesus. Likevel er jeg avhengig av gode relasjoner enda mer i dag enn noen gang, presiserer han.

Olafsrud peker på at relasjonen med Øgaard er svært asymmetrisk aldersmessig, men samtidig veldig symmetrisk på andre måter.

– Kristian har sett meg gråte og være sliten. Vi har delt bønneemner sammen.

Olafsrud husker godt møtet med Øgaard ute på plenen på Dvergnestangen i 2014, som resulterte i at de ble medvandrere.

– Jeg hadde stor respekt for deg som leder. Og kunne jeg bidra med noe, så ville jeg det.

Leste Bibelen sammen

Siden sommeren 2014 har de to møttes over en åpen bibel.

– Det finnes mye god disippelpensum og metodikk, men å være i Ordet sammen forankrer livet, tankene, følelsene våre i noe som er bærekraftig, påpeker Olafsrud.

– Jeg erkjenner at jeg sitter med mye livserfaring, men jeg er ikke en svarautomat. Det skjer imidlertid noe når vi møtes i Bibelen. Vi leser sammen og deler det vi ser. Det er utrolig hvordan Ordet aktualiserer samtalen.

Den erfarne medvandreren og lederen har selv en personlig historie som viser hvor viktig det er å slippe noen inn i livet som man kan vandre sammen med.

Et vennskap forandret alt

– Jeg vokste opp på Indremisjonshuset i Askim, men som 15-åring døde kristenlivet mitt ut. En av grunnene til det var at jeg ikke hadde noen voksne jeg kunne snakke med om troen og livet.

Som ung veterinærstudent kom Olafsrud til Oslo. Etter en fest på byen, vaklet han full ut i gata og ble påkjørt av en bil. Dagen etter tok en kristen medstudent kontakt.

– Han ble min første ordentlige venn.

Olafsrud forteller om en oppvekst som mobbeoffer og en fryktelig vanskelig tenåringstid. Å få sin første venn i en alder av 22 år betydde en stor forskjell i livet hans.

De to begynte å lese Johannes evangelium sammen.

– Gjennom disse møtene fant Menneskesønnen meg, sier Olafsrud, og forklarer:

– Jeg hadde aldri vært i tvil om at Jesus døde for syndene mine, men at han kalte seg Menneskesønnen hadde jeg aldri fått med meg. Da jeg skjønte at Jesus forsto seg på det livet jeg prøvde å finne ut av, ble jeg sakte, men sikkert dratt mot Jesus.

Olafsruds nye venn fulgte ham opp og de fortsatte å lese Bibelen sammen.

– Han hjalp meg også til å forsiktig begynne å vitne for andre, og inn i et kristent fellesskap. Denne linjen fra vennskap til å finne Jesus, bli grunnfestet i Ordet og etter hvert bli utrustet til tjeneste, sitter i ryggmargen min. Når relasjoner næres av Bibelen, skjer det noe vidunderlig, sier Olafsrud.

Han henviser til hvordan David i Bibelen satte nytt mot i vennen Jonathan når faren hans, kong Saul, hadde slått seg helt vrang.

Fatter nytt mot

– Hvis jeg kan hjelpe Kristian til å fatte nytt mot, håp og tillit til Gud, så er jeg takknemlig, sier Olafsrud.

Den erfarne lederen minner om at disippelgjøring handler om å gi nåden i Kristus Jesus videre i generasjoner slik Paulus oppmuntrer til i 2 Tim 2,1-2.

– Jeg får kløe på ryggen når disippelgjøring i realiteten blir en realisering av disippelgjørerens ønske om å gjøre noe viktig. Da blir mennesket en metode og et middel for å nå sine mål.. Medvandring er en hjelp til å leve som en disippel og å gjøre disipler.

Både Øgaard og Olafsrud etterlyser mer relasjonsteologi i norsk kristenhet.

– Det holder ikke bare med en god preken. Vi trenger de små fellesskapene, der vi kan oppmuntre hverandre. Her har vi en bit å gå, både ledere og fotfolket, mener de to.

Rydd kalenderen

De har sett at når lederes almanakker fylles opp, skvises relasjonsavtalene ut til fordel for komitémøter eller andre gjøremål.

Øgaard mener det ville vært en styrke for norsk kristenliv om ledere ryddet tilstrekkelig tid i kalenderen sin til relasjonsbygging.

– En samtale mellom to ser ikke så imponerende i en rapport, men kanskje det er disse samtalene som på lang sikt vil bære mest frukt, tror han.

Olafsrud utfordrer menigheter og organisasjoner til å skape et læringsmiljø der relasjoner står i fokus.

– Det kryr av bibeltekster som omhandler relasjoner. Undervis i menigheten om dette, og begynn og praktisere. En leder kan ikke snakke om dette for lenge uten å modellere det selv. Da er det ingen som tror på deg. påpeker Olafsrud.

Han mener at alle forkynnere og ledere burde være medvandrer for minst én. Og selv ha en medvandrer..

– Vi må ikke tro at det er blærete å si «Følg meg!». Nei, vi sier som Paulus: «Ha meg som forbilde slik jeg har Kristus til forbilde». Det er veldig sunt og gir perspektiv for våre liv, mener han.

Dyp smerte

– Jeg kjenner en dyp smerte når jeg møter voksne kristne som har hørt tusenvis av prekener, som gjerne stiller opp stiller opp med praktisk hjelp, men som ofte er rørende hjelpeløse når det gjelder å snakke sammen over en åpen Bibel, sier Olafsrud.

Øgaard oppfordrer godt voksne kristne til å ta skrittet og våge sårbarheten det innebærer å være en medvandrer.

– Mange tror at de ikke har noe å bidra med, men har du levd med Jesus et helt liv, har du det som trengs, oppfordrer Ole-Magnus Olafsrud.