Da livet raste sammen

Ti over halv åtte tirsdag kveld 29. desember, kjørte Liv Skoglund veien opp mot hjemmet sitt i Viervangen sameie i Gjerdrum og parkerte i garasjen. Hun hadde levert noe mat til svigerdatteren, og skulle hjem.

Klokken fire morgenen etter gikk skredet. Veien hun hadde kjørt bare timer i forveien, forsvant i jordmassene, sammen med hus og mennesker.

– Det er helt uvirkelig. Jeg hadde endelig fått solgt det gamle huset og kjøpt leilighet. Nå skulle det bli fint. Det er så koselig her, forteller Skoglund.

Skredet gikk 250 meter fra huset hennes. I løpet av ett øyeblikk var alt forandret. Den fredelige romjulstiden ble til et mareritt.

Liv Skoglund er opprinnelig fra Lillestrøm, men flyttet til Viervangen i 2017. Hun har jobbet i helsesektoren i Strømmen kommune i 32 år, har tre sønner og svigerdøtre og fem barnebarn. Hun tilhører Evangeliehuset i Åsgreina. Nå sitter hun i sofakroken og f tenker tilbake på de siste ukene. På bordet ligger en oppslått bibel og en notatblokk.

Måtte evakuere

– Julen hadde vært tøff og krevende for flere i familien. En svigerdatter var i karantene og faren til sønnene mine mistet sin kone rett før jula ble ringt inn. Men vi kom oss igjennom det. Nå sto et nytt år for døren med blanke ark.

Klokken fire skreddnatten våknet Skoglund av en tekstmelding på mobiltelefonen om at strømmen var borte.

– Så gikk det et kvarter, og plutselig hørte jeg en sterk susing utenfra, som fra et helikopter. Jeg tenkte at noen kanskje var syke i nabolaget, så jeg sto opp i bare undertøyet for å sjekke. Men da jeg så ut av vinduet lyste det fra helikopteret rett inn i stua mi. Kunne noen ha blitt drept? Det var helt mørkt og litt ekkelt.

Skoglund heiv på seg en bukse og en genser og gikk ut. Der møtte hun flere av naboene som kunne fortelle at det hadde gått et ras i Nystulia, nabofeltet.

– Jeg forsto ikke alvoret, men vi sto der ute og forsøkte å se, men det var jo helt mørkt.

Etter en halvtime kom en dame løpende. Hun hadde snakket med politiet og fått beskjed om at alle i Viervangen måtte evakuere øyeblikkelig.

Venninnen tatt av raset

Skoglund fikk rasket med seg to truser, en sminkepung og et strikketøy før hun løp ut.

– Jeg tenkte jo at jeg snart skulle tilbake igjen. Men da vi kom opp i kommunehuset, begynte det å gå opp for meg hvor alvorlig hele situasjonen egentlig var.

Der minnes Skoglund det hun beskriver som «forferdelig stemning, panikk og sjokk». Mennesker gikk rundt barbeinte i bare nattkjolen. De var skitne av jord og søle.

– Snart fikk jeg nyheten om at flere hus hadde rast, og at mennesker var borte. Folk som jeg kjente. Jeg hadde jobbet litt sammen med barnefaren Bjørn Ivar Grymyr Jansen.

Senere kom det frem at han omkom med gravid kone og et barn.

– Han var også en god kamerat av mine sønner, minnes hun.

Skoglund ble kjørt i buss til Olavsgaard hotell og installert der. Samtidig ble hennes gamle mamma (91) evakuert med ambulanse fra sykehjemmet, som lå bare 40 meter fra skredkanten.

– Hun er dement og fikk nok ikke med seg så mye av det som skjedde. Hun ble båret ut i nattkjolen, uten sko. Hun var nok fryktelig redd der og da.

Skoglund forsøkte etter beste evne å ta vare på moren mens tankene spant.

– Etterhvert gikk det opp for meg: Jeg var evakuert fra hjemmet mitt. Huset var i faresonen. Ville jeg kunne flytte tilbake? Ville raset ta mitt hus også? Da begynte det å sige inn.

Den første Skoglund møtte på Olavsgaard var ei venninne som hadde seilt utfor rasskrenten på madrassen sin, sammen med huset hun bodde i. Hun var en av de 13 personene som ble reddet ut fra rasområdet i live.

– Hun hadde rullet seg inn i madrassen og lå slik i tre timer før hun ble reddet av helikopteret. Hun satt der i bare nattkjolen og hadde et teppe rundt seg. Hun fortalte også at etter det første raset hadde en annen kvinne som bodde i samme huset, ropt på henne. Så kom det neste raset og da opphørte ropene.

Kvinnen ble drept i raset.

Enorm omsorg

Snart fikk hun kontaktet familien. En svigerdatter kom og hentet henne til sønnen i Enebakk. Der ble hun til over nyttårsaften. Like raskt ute var hjelpepastoren i Evangeliehuset på Åsgreina i Nannestad kommune, Michael Lewin. Han spurte hva de kunne gjøre. Så kom en tekstmelding fra hovedpastor Lars Kraggerud.

Da gikk alvoret opp for Skoglund. Tårene begynte å renne. Omsorgen fra menigheten varmet så mye.

– Snart var det så mange henvendelser at jeg ikke orket å snakke mer i telefonen.

Derfor la hun ut en melding på Facebook: «Bare en opplysning! Jeg lever, er evakuert til Olavsgaard inntil videre». Tilbake strømmet det på med hilsener og omsorg, både fra kjente og ukjente.

– Folk ønsket å hjelpe, og de ba for meg. Jeg var helt overveldet av så mye kjærlighet, sier Skoglund i dag. – Det hjalp å vite at så mange ba for meg. Det styrket meg og holdt meg oppe.

Skoglund berømmer Olavsgaard for «en fantastisk jobb.»

– Fra å være nedstengt fikk de hele hotellet opp og gå på noen få timer. Men mens de andre stort sett var par og familier, var jeg alene, og jeg tenkte ganske fort at jeg ikke kunne sette meg til på et hotellrom helt ensom. Da hadde det nok gått helt rundt for meg, sier Skoglund stille.

For første gang i livet måtte hun ty til nødhjelp og finne klær som andre hadde donert.

– Det var skremmende å bare ha det jeg sto og gikk i. Men i Holterhallen fikk jeg jakke og støvler, samt undertøy, og jeg fikk også med meg en pose til mamma. Hun hadde jo ingenting. Dette var medmenneskelighet på sitt beste.

Skoglund forteller at selv om hun ikke selv forsto det, var hun sterkt preget av traumene hun var midt inne i, de første dagene. Svigerdatteren merket seg at hun ikke greide å snakke i hele setninger, glemte ting som ble sagt, og hadde problemer med konsentrasjonen.

– Da var det godt og trygt å ha familie og barnebarn rundt seg, men samtidig var det vanskelig å samle tankene og bearbeide inntrykkene.

«Du kommer hit!»

Det var da Skoglunds gode venner fra Evangeliehuset på Åsgreina, Aud og Morthen Ødemark, ringte og sa: «Du kommer hit!».

– Det var helt utrolig! Det var så godt å komme dit! Vi var venner fra før, ja nesten som familie. Aud kaller meg for søsteren sin.

Skoglund reiste bortover noen dager seinere, og ble der i uker. Hjemme hos Ødemark fikk hun eget rom og bad, maten servert og lange, gode samtaler.

– Jeg fikk ventilert og satt ord på det jeg hadde opplevd. Å kjenne den omtanken og kjærligheten var helt avgjørende.

Skoglund virker tydelig rørt nå.

– Det er ikke hvem som helst som åpner hjemmet sitt slik. Det er virkelig omsorg i praksis.

For Aud og Morthen Ødemark var det derimot en selvfølge.

– Det skulle bare mangle, forteller de til Korsets Seier, når vi tar kontakt angående gjesten de tok inn i huset 4. januar, på kort varsel.

– Vi har kjent Liv siden 2014, da hun gikk inn i Evangeliehuset som medlem. Vi har fått et nært vennskap. Jeg følte at jeg fikk en lillesøster. Liv er en god, sprudlende og strålende person, påpeker Aud.

Da Aud og Morthen skrudde på tv-en lille nyttårsaften, tenkte de med en gang på Skoglund. Så fort de skjønte at vennen deres var berørt, sendte de melding om at hun var velkommen dit. Barna deres hadde flyttet ut for lengst, og de har god plass.

Rommet sto klart

Skoglund har overnattet hos ekteparet Ødemark mange ganger tidligere, så rommet hennes sto klart.

De to tror at det var avgjørende at Skoglund fikk være hos dem. Hun fikk lufte alle sine tanker, snakke og ha ro.

– Det ble fire veldig koselige uker, nesten som en ferie. Vi satt oppe om kveldene, og snakket og makte å hygge oss, tross alvorlige omstendigheter. Det ble tomt da hun flyttet ut, forteller Aud.

Morthen nikker og forteller at han akkurat hadde gått av med pensjon.

– Vi kunne spise lange frokoster sammen. Aud hadde hjemmekontor, og Liv kom med kaffe og oppskårede appelsiner til oss. Hun er så omsorgsfull og ukomplisert å være sammen med, sier Morthen.

Samtidig er de begge imponert over hvordan Skoglund har taklet det som har skjedd.

– Hun har lest Guds ord, lyttet til lovsanger og hørt fra himmelen.

Raushet som verdi

Pastor i Evangeliehuset på Åsgreina, Lars Kraggerud, gleder seg over at menighetens visjon «SMART» (Solide-Modige-Anerkjennende-Rause-Transparente) fungerer i praksis.

– Derfor var det med stor glede vi i ledelsen fikk med oss at en familie i menigheten åpnet sitt hjem for Liv Skoglund uten at dette var organisert fra oss. Det er flott å erfare at verdiene i menigheten sitter inne og har blitt en god kultur, sier Kraggerud til Korsets Seier.

For Skoglund var det godt å være sammen med noen, eksempelvis for å håndtere alle inntrykkene fra nyhetssendingene.

– Jeg tenker på venninna mi, som jeg møtte på Olavsgaard den morgenen raset gikk. Hun hadde mistet alt, men beholdt livet. Selv sa hun til meg at nå ville hun bruke det livet hun hadde fått i gave til å hjelpe andre. Jeg tror denne hendelsen ble en oppvåkning for mange om at vi må tenke litt mer på andre.

Selv har hun strikket votter og sokker til venninna si, som i bunn og grunn mangler alt.

– Jeg skal besøke henne til uka. Hun bor i en leilighet hun har fått leid. Huset hennes er jo borte i jordmassene.

To ganger, i løpet av de første ukene etter raset, fikk Skoglund lov å besøke sitt evakuerte hjem for å hente ut det aller viktigste.

– Fredagen etter raset fikk vi 20 minutter i huset, ledsaget av Heimevernet.

Skoglund minnes at ytterdøra var knust, og at hun måtte tråkke i glasskår på vei inn.

– Da reagerte jeg. Jeg begynte å gråte. Jeg var helt skjelven da jeg puttet klær, pass og ting i noen bager. Jeg greide ikke å få igjen glidelåsen, så mye skalv jeg.

Styrket av troen

Likevel har hun hele tiden følt seg styrket av sin kristne tro midt i en vanskelig tid.

– Gud har ikke lovt at vi skal komme utenom vanskeligheter, men han har lovt å være med oss gjennom dem. Jeg har kjent en overnaturlig styrke, midt i elendigheten. Jeg har grått mye og tenkt på alle som har mistet hjem og familie. Samtidig har jeg takket for at jeg lever, og at jeg nå har fått lov å flytte tilbake til hjemmet mitt. Gud har møtt meg gjennom sitt ord og gjennom sanger og hilsener.

Her om dagen våknet Skoglund med ordene fra en over 100 år gammel sang: «Send bud på ham». Hun fant fram teksten der et av versene lyder slik: «Send bud på ham når hjelp du trenger til, i mørke stund han lyse for deg vil. Når ingen utvei du kan øyne mer, send bud på ham, som også da er nær!»

– Jeg sendte bud på Jesus, og han styrket meg.

I februar besøkte hun hjemmet sitt på Viervangen for andre gang. Denne gangen ble det en annen opplevelse.

– Før jeg gikk inn ba jeg en bønn; «Gud, nå må du bevare meg». Jeg gikk inn og var ikke redd i det hele tatt. Jeg følte en ro som om ingenting hadde skjedd. I nødens stund er virkelig Gud der! utbryter Skoglund.

Voksen i oppdrag

For to år siden gikk Skoglund gjennom noen tøffe tak, og dro på en konferanse arrangert av «Hjertefokus» i Ungdom i Oppdrag. Målet er legedom fra livets sår samt å bli den man opprinnelig er skapt til å være.

– Jeg opplevde en sterk forløsning der i forhold til ting jeg hadde båret på. Etter oppholdet der har jeg bedt denne bønnen hver eneste morgen:

«Før jeg møter dagen må jeg møte deg, i din omsorg Herre får jeg hvile meg Ved din nådetrone legger jeg byrden av, før jeg møter dagen med de mange krav. Ordet ditt skal være lyset for min fot, ordet ditt skal gi meg både kraft og mot. Du som kjenner dagen, du kjenner også meg, hva jeg enn skal møte, jeg er trygg hos deg».

– Den bønnen har hjulpet meg i det jeg har vært igjennom. Det har vært mye tøft, men uansett har Guds omsorg båret meg gjennom hele prosessen. Hva enn som skjer så er jeg trygg hos Jesus. Jeg lever på bibelvers som: «For han skal gi sine engler befaling om at han skal bevare deg på alle dine veier». Det ordet la jeg forresten ut på Facebook lille julaften. Lite visste jeg da hvor mye jeg ville trenge dette selv i dagene som kom, sier Skoglund stille.

Sover trygt

Hun rakk bare å bo noen få dager i en leid kjellerleilighet, etter oppholdet i Nannestad, før hun og 600 andre beboere fra rasområdet fikk beskjed om at de kunne flytte hjem igjen. Først var hun litt engstelig for å flytte tilbake, men så var hun klar.

Før Korsets Seier forlater Gjerdrum etter besøket hos Liv Skoglund, kjører vi en tur rundt rasområdet. Skredet har for alltid endret landskapet i nærområdet hennes. Golfbanen er borte. Likeså 100 meter av veien hun kjørte på kvelden før raset gikk. I bunnen av krateret står gravemaskiner plassert. Over skredkanten henger to hus, som om det er like før de skal tippe utfor.

– Men jeg har følt meg helt trygg og sovet som et barn fra første stund etter at jeg flyttet tilbake! Det er Guds fred i mitt hjerte.

På bordet i hjemmet som hun ikke visste om hun kunne komme tilbake til, står tulipanene og forteller om at våren er i anmarsj. Og i bakgrunnen summer «Send bud på ham som heter Jesus Krist».