Da pinse-misjonæren Laila (79) fikk en al-Qaida-fatwa mot seg, tok mullaen affære

«Du kan være en idiot og bli værende på klinikken, men da må du regne med et blodbad»

Laila Joseph er alene hjemme når hun får brevet til fatwaen fra al-Qaida-nettverket.

«Disse folkene er farlige», sier en bekymret ektemann på telefon fra jobbreise.

«Vi har ikke ressurser til å beskytte deg. Pakk sakene dine og dra herfra», sier lokale polititjenestemenn.

Laila hører ikke på noen av dem.

Hun blir værende.

Så kommer uroen for hva som kan komme til å skje; med henne, klinikken og familien hennes.

30 år i Pakistan

Laila Joseph var misjonær for Pinsebevegelsens Ytremisjon (PYM), nå Pinse Misjon, i Pakistan i rundt 30 år.

Først som barneevangelist blant kasteløse kristne sør i landet. Deretter som klinikkbestyrer helt nord, på grensa til Kina, ikke langt fra stedet der fredsprisvinner Malalah Youssefsai ble skutt av Taliban.

De tre barna hennes bodde en dagsreise unna på internatskole. Ektemannen, Nathenial, var mye ute på reise for Full Gospel Assemblies of Pakistan, som var samarbeidspartner til PYM.

Laila var ofte eneste hvite sammen med noen få kristne i landsbyen. Alle ansatt på klinikken.

Hun var sykepleier, sosialarbeider og doktor, men også venninne, sjelesørger og misjonær.

Det var det ikke alle som hadde trodd om Laila, og aller minst henne selv.

Sukker, sardiner og kjøleskap i bagasjen

Som 17-åring kjente hun kallet om å dra ut som misjonær for første gang. Ni år senere, den 20. januar i 1970, landet hun i Karachi i Pakistan.

Det kriblet i magen på den 26 år gamle Sandnes-jenta.

Cecilie og familien hennes var «Guds sendebud» til Paraguay. Ingen visste hva som foregikk

Med 12 kolli, fylt med alle slags tenkelige og utenkelige dagligvarer; 100 kilo sukker og like mange bokser med sardiner i tomat, klær, kjøleskap og hybelkomfyr, var hun forberedt på det meste.

Det var bare to ting som manglet: urdu-kunnskaper og selvtillit.

Språket bekymret hun seg ikke for, det ville gå seg til, trodde hun. Det var verre med misjonærkallet.

– Hadde en god del svakheter

– Jeg følte at misjonærer var skikkelig guddommelige folk, og jeg visste jeg hadde en god del svakheter, sier Laila.

Mange ganger tenkte hun at Gud hadde tatt feil da han kalte henne til å være misjonær. Kanskje var kallet bare hennes egen barndomsfantasi? Kunne Gud virkelig stole på henne til å gjøre den jobben?

Flere ganger fikk hun bekreftelse på kallet fra kjente og ukjente. Likevel var hun i tvil.

– Jeg var nervøs for om jeg ville klare oppdraget, minnes hun.

Bekymringene var ikke ubegrunnet.

– En umulig elev

På språkskolen langt oppe i Himalaya-fjellene satt Laila og medelevene og øvde på lyder i timevis, lyder som Laila ikke klarte skille fra hverandre.

«Du er en umulig elev», fikk hun høre fra læreren.

Etter flere ydmykende episoder i klasserommet klarte hun ikke å holde tårene tilbake lenger.

Misjonærbarnas mørke

«Du behøver ikke å gråte, du kommer aldri til å lære urdu likevel», var lærerens respons.

Et halvt år senere hadde Laila fått nok.

«Nå reiser jeg hjem til Sandnes», sa hun til Gud.

Fikk en spesiell lærer

Men så møtte hun noen misjonærer på en ferietur i Afghanistan. De oppmuntret henne til å prøve litt til, så skulle de be for henne.

Laila lystret.

Da hun kom tilbake til språkskolen igjen var det akkurat som om noen av lydene falt på plass.

Samme år ble hun bedt om å oversette bibelskolelitteratur fra norsk til engelsk. Nathenial, som var en pakistansk pinsevenn, skulle oversette videre fra engelsk til urdu.

«Du strever med urduen, du», sa den kjekke pakistaneren til Laila. «Fra nå av skal du snakke urdu med meg».

– Han var veldig tålmodig, og det ga meg mot, forteller Laila.

– Det var han som var den reelle læreren min.

Språket fikk hun praktisert som søndagsskolelærer og bibelunderviser, og i løpet av to års tid hadde språkproblemene forsvunnet.

– Jeg tror det var en kombinasjon av at Gud lot meg forstå lydene, og at Nathenial var veldig tålmodig, sier Laila og smiler.

Ble forelsket i pakistaner

Laila og den tålmodige urdu-læreren hennes fikk varme følelser for hverandre.

Da oppsto en stor utfordring: Å få gifte seg med mannen hun elsket.

Laila var i tvil.

– Det var jo andre som hadde forelsket seg i Pakistan og måtte bli sendt hjem og ikke fått lov å komme tilbake, minnes hun.

I misjonen var ikke alle begeistret for at en norsk misjonærkvinne, fra en respektert familie, skulle ta seg en ektemann fra Pakistan.

Selv hadde Laila aldri reflektert over at hun ikke kunne gifte seg med noen fra misjonsfeltet.

– For meg var det viktig at jeg hadde et kall, og jeg måtte få lov å fullføre det. Om det skulle bli alene eller med Nathenial var underordnet.

Hun og Nathenial ba over saken hver for seg. Juni 1974 bestemte de seg for å gi hverandre sitt ja.

Da ble det bråk.

Ville ikke ha norsk-pakistansk misjonærektepar

Daværende misjonssekretær Hans Svartdahl i PYM var blant dem som reagerte på forholdet.

«Nei, det hadde vi ikke ventet av deg, og bla bla bla, sa han, sier Laila og ler.

– Jeg hørte også argumenter om ikke å blande nasjoner også videre. Det var mye rart på den tiden. I dag kan vi tenke «hvordan kan en Guds mann si sånn», men det er noe med miljøet man er i, ikke sant?

Senere viste det seg at det var åtte-ni andre pinsemisjonærer som også var i samme situasjon som Laila.

– Det var virkelig panikk.

79-åringen ler så hun hikster.

I Lailas utsender-menighet, Klippen Sandnes, var ikke skepsisen like stor, men de ville ha PYMs velsignelse før de ga sin støtte til misjonærutsendelsen.

Det endte med at Lailas onkel, Elliot, som var eldstebror i Filadelfia Oslo og overingeniør i NSB, la inn et godt ord for dem, hos misjonssekretæren.

– Det at Elliot tok opp min sak gjorde nok noe med Svartdahl, tror Laila.

Flyttet ut i ørkenen med ettåringen

I Pakistan var de mildere stemt.

Laila og Nathenial ble ønsket hjertelig velkommen til misjonsfeltet som misjonærer, og slik ble det.

Desember 1974 giftet de seg.

Våren 1977 reiste de ut som misjonærer igjen, med sin 1,5 år gamle sønn.

Kallet førte familien etter hvert ut i ørkenen sør i Pakistan, blant lavkaste-hinduer, og nominelle kristne som hadde konvertert til kristendommen. I løpet av åtte år etablerte småbarnsforeldrene to menigheter der nede, hadde et barnehjem og internat. Så ble Lailas mor syk og familien satte kursen mot Norge igjen.

Men Lailas misjonærgjerning i Pakistan var langt fra ferdig.

Den hadde bare så vidt begynt.

Misjonerte i det skjulte

I 1986 gikk ferden til de Taliban-styrte fjellstrøkene lenger nord i landet. Laila, som hadde jordmorutdanning, ledet en kristen klinikk.

Om lag 70 pasienter var innom hver dag.

I all hemmelighet satte hun inn spiral på Taliban-soldatenes koner. Hun fungerte som lege, sjelesørger og venninne.

Hver dag, tre uker hver måned, fra sju om morgenen til sju om kvelden, holdt Laila klinikken åpen.

Ikke sjelden kunne kvinner komme til henne bare for å snakke, blant dem kona og svigerdatteren til sjefen ved den lokale mulla-skolen.

«Hvorfor vil du være her?», spurte pasientene hennes ofte.

Da svarte Laila: «Fordi jeg har en Gud som elsker dere. Han vil at jeg skal hjelpe dere. Da må jeg gjøre som han sier».

På samme måte som at Partan-folket ofte hadde koranvers på veggen, hadde Laila bibelvers på klinikkveggene sine.

«Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære», sto det blant annet.

Mange spurte henne hvem de skulle komme til og hva verset betydde. De som spurte fikk svar.

Andre igjen fikk erfare bibelversenes betydning i praksis.

Ba sammen med pasientene

På starten av 90-tallet kom en høyt utdannet mann, med en tykk journalbunke, inn i Lailas klinikk.

Han hadde vert gift i flere år og hadde prøvd alt, men fremdeles hadde de ingen barn.

Nå kom han til Lailas klinikk som et siste håp, for ellers ville han ta seg en ny kone. Laila understreket at hun ikke kunne gjøre noe som ikke allerede var blitt gjort.

Utenom én ting.

– Så sa jeg, dere vet at vi er en kristen klinikk. Og vi tror på en gud. Som kan helbrede. Jeg kan be til Jesus for dere. Hvis dere vil.

– Be til hvem du vil, du, svarte mannen.

Og det gjorde Laila.

Fem år som ufrivillig barnløs førte Lene (37) inn i en troskrise

Vinter ble til vår, som ble til sommer og høst. Da julen sto for døren og Laila skulle stenge klinikken for høytiden, kom klinikkvakten og sa det var en mann som ville snakke med henne med en gang.

Det hastet.

Da mannen fikk se Laila sa han:

– Din gud ga oss en sønn i natt. Jeg ville bare du skulle vite det.

Ordet om den uventede sønnen og klinikklegens gud spredte seg som ild i tørt gress i lokalsamfunnet. Stadig flere oppsøkte klinikken og ba om forbønn.

Laila ba.

– Det var nok ikke alle vi klarte å hjelpe, men det var veldig mange jeg fikk lov å be for, forteller hun.

En fatwa fra al-Qaida

En ettermiddag i 1997 satt Laila hjemme i hagen og hadde kaffepause, da vaktmesteren kom med et brev stilet til «Besham Christian Clinic» ved doktor Laila Joseph.

Brevet presenterte tre valgmuligheter:

Det ene var å gi sin støtte til islam, kontakte alle medier i hele Pakistan og informere om at Jesus ikke er Guds sønn, og at Allah er Gud og Muhammed var Allahs profet.

– Da var alt greit, og da var de veldig glade, husker Laila at det sto.

Det andre alternativet var å stenge ned klinikken og forsvinne innen fire uker.

– Nummer tre var at jeg kunne være «idiot», det var det ordet de brukte, sier Laila.

– Da kunne jeg bli, men jeg måtte regne med et blodbad.

Avsender var Harket ul Nisar, en gruppe med tilknytning til al-Qaida.

I denne ørkenen kommer det en ny kirke. Plasseringen er ikke tilfeldig

Nektet å ha væpnede vakter

Laila stusset.

Hun hadde ikke greie på terrorister og ante ikke at hun hadde noen fiender i lokalsamfunnet.

– Jeg synes det hele var så tåpelig at jeg tenkte at dette må være noen som bare tullet, sier hun og humrer.

Mannen Nathenial, stusset derimot ikke.

«Gå til politiet med en gang i morgen og vis brevet. De der er farlige folk», sa han.

Politiet kunne bekrefte at Harket ul Nisar var farlige.

«Vi har ikke ressurser til å beskytte deg. Så du må vekk herfra. Med en gang», sa polititjenestemennene.

Men Laila hadde ingen planer om å dra og brukte Nathenial som unnskyldning.

«Jeg kan ikke dra uten å spørre mannen min om lov, og han er på reise nå», sa hun.

Det aksepterte polititjenestemennene, men de ville vite at hun i det minste hadde en Kalasjnikov liggende til å forsvare seg med.

Det hadde hun ikke.

Lailas muslimske klinikk-vakt fortalte at heller ikke han eller noen av de andre ansatte på klinikken fikk bære våpen.

– Hun sier at guden hennes beskytter oss. Og det tror jeg at han gjør, for det har gått bra til nå, sa han.

Da tilbudte polititjenestemennene å ta seg av vaktholdet rundt klinikken selv.

Laila takket nei.

– Inne på dette området er det ingen som får lov til å ha våpen, fastslo hun.

Og slik ble det.

Da Laila gikk hjem alene den kvelden kom uroen.

Med norske bønner som våpen

Hun ringte hjem til familien i Sandnes som fikk stelt i stand bønnemøte i Klippen Sandnes klokken 19 neste dag.

Mens hun ventet på at kvelden skulle komme begynte hun å forberede seg på å forlate klinikken. Hun skrev prosedyrer for å behandle de ulike pasientgruppene og delegerte oppgaver til de som eventuelt ble igjen.

Utover kvelden meldte rastløsheten seg igjen.

«Gud, nå må du vise meg hva jeg skal gjøre», ba hun.

I det samme ble rommet opplyst av det Laila trodde var fra polititjenestemennene som hadde funnet på noe overilt for å beskytte henne.

Laila ble irritert.

Hun tok på seg morgenkåpen og gikk ut på terrassen for å be polititjenestemennene roe seg ned.

Men utenfor satt bare vaktmannen i fred og ro nede på plassen. Rundt dem så hun store, lysende kupler.

Så ser hun for seg Salmene 34:8: «Herrens engel slår leir rundt omkring dem som frykter ham, og han frir dem ut».

– Der og da ble det soleklart for meg. «Å ja, Gud, du er vist her og passer på meg». Jeg fikk en sånn fred, forteller hun.

Hun så på klokken.

Den viste kvart i elleve pakistansk tid. Hjemme i Sandnes var den kvart over sju.

Møtet i menigheten Klippen, hadde startet for 15 minutter siden.

Stjal og fikk sparken – laget fatwa

I ettertid har hun fått vite bakgrunnen for fatwaen.

En av de ansatte mobiliserte kontaktene sine i al Qaida-gruppen i Harket ul Nisar, da politiet tok ham på fersken i å stjele klinikkens verktøy.

Det gikk som det måtte gå.

Mannen fikk fyken, og Laila tenkte ikke mer på ham.

Men mannen sluttet ikke å tenke på Laila og klinikken.

Til al-Qaida skal han ha sagt at hun tvangskonverterte muslimer i landsbyen.

Den utro tjenerens hevnaksjon endte med at han selv forsvant fra landsbyen.

Laila ble værende.

Under Guds og mullaens beskyttelse

Flere ganger har hun fått merke at det ikke bare har vært Gud og menigheten hjemme i Norge som ville beskytte henne.

En gang kom det en gjeng fremmede fundamentalister til landsbyen for å kaste stein på klinikken hennes. Da mobiliserte klinikkens muslimske vakter hele lokalbefolkningen og fikk dem til å stå fysisk vakt rundt hele området.

Også landsby-mullaen engasjerte seg.

Laila minnes at han kunngjorde i landsbyens høyttaleranlegg noe sånt som «Denne klinikken er under min beskyttelse. De som våger å skade den eller menneskene som jobber der, får med meg å gjøre».

Laila hadde kjent mullaens kone og svigerdatter lenge og besøkte dem jevnlig.

En gang besøkte hun dem under ramadan. Laila kunngjorde at hun skulle gå, slik at kona kunne gjøre i stand til iftar (måltidet som bryter fasten under ramadan red.anm.).

Mullaens kone sukket dypt.

Så kom det fra henne, helt uten forvarsel:

– Jeg er så lei av fasten. Jeg er så lei av islam.

Mullaens frittalende kone fortsatte:

– Når du ber, kan du be for meg også?, spurte hun.

– Jeg vil ha den guden du har, for dere har et helt annet liv enn oss.

Ba frelsesbønn med mullaens kone

Og så, midt i mullaens stue, foldet Laila hendene og ba frelsesbønn på urdu sammen med mullaens kone. Kona, som var fra en annen landsby, forsto ikke urdu, men da bønnen var ferdig kom svigerdatteren inn.

Hun oversatte bønnen for svigermoren.

Da brast mullaens kone i gråt.

Laila forteller hun fikk mange klemmer av begge to. De takket. Og så dro Laila hjem til sitt.

De tre damene snakket aldri sammen om troen igjen, men i mullaens hus ligger det en bibel. Det vet Laila, for mullaen spurte selv om hun kunne skaffe et eksemplar til ham.

Omtaler seg som pakistansk

Mot slutten av 1999 var Laila og familien tilbake i Sandnes for godt.

– Hva er det viktigste du har lært gjennom årene som Pakistan-misjonær?

– At Gud er trofast. Det er det viktigste. Det går an å stole på Gud gjennom alt. Det gir meg en trygghet i utrolig mye, sier Laila.

I flere år etter hun flyttet hjem fikk hun oppringninger fra en av mullaens representanter, som ba henne komme tilbake og åpne klinikken igjen.

Men Lailas oppdrag i Pakistan er fullført. Det er Sandnes og Norge som er hjemmet hennes nå.

Likevel ligger litt av hjertet igjen hos Partan-folket.

– Jeg savner maten og folkene der. Vennskapene. I Norge er jeg til nytte, men i Pakistan var jeg uunnværlig. Det kan jeg savne av og til, sier hun.

Når Dagen møter henne refererer hun til seg og Nathenial som «vi pakistanere». Maten hun serverer er pakistansk.

Når hun som tolk møter pakistanske innvandrere spør de ofte hvor i Pakistan hun er fra.

Hjemmet i Sandnes er full av minner fra den islamske republikken.

På hedersplassen i stuen står en vakkert utskåret stol i tre. Den er håndlaget av medarbeideren som fikk utstedt fatwaen mot Laila og hennes klinikk.