Dag Solstads «troens spor i ord»

Han var ensom, han var redd, han var giktisk, rygglidende og tungpustet – Bjørn Hansen – «en gammel mann på 77 år, en olding nærmest». Slik beskriver forfatteren Dags Solstad hovedpersonen i sin siste utgivelse, «Roman 2019».

Bjørn Hansen var nå blitt «en dødsmerket mann», som satt i sin trangbodde leilighet i Oslo og mintes sin «forbryterske handling» mens han arbeidet som skatteinnkrever på Kongsberg. Han hadde begått en fryktelig synd – «en himmelsk synd», skriver Solstad. På den annen side, han var jo ingen troende mann, derfor betraktet han i sitt tvisyn dette avskyelige, syndige som «sitt livs store bragd, sitt livs eventyr».

Om hva saken gjelder, velger jeg å være taus. Jeg vil jo ikke stikke hull på den forventningens ballong som trolig blåses opp under lesingen av denne betraktningen og er edruelig nok til å la være.

Hvordan kunne Bjørn Hansen vikle seg inn i ateismens ubegripelige trosfraskrivelse og himmelropende høye gudsfornektelse? Han var jo nærmest vokst opp i den lavkirkelige og vekkelsespregede «Indremisjonen», der begge foreldrene «var sterkt engasjert i menighetsarbeidet».

Som sjøen flør, kjente Bjørn Hansen en angst for døden, «fordi han fryktet forlattheten i det øyeblikk han forlot livet».

Vekker det glede i våre hjerter at Dag Solstad er tydeligere i sin utleggelse om liv og død, himmel og helvete enn mange av Vårherres tjenere i hans hellige kirke her på jord? Nei, slett ikke! Jeg synes jeg hører ekkoet av noen av yppersteprestene der ute som tenker at vi må være litt forsiktige og sette sordinen på – vi må ikke støte folk. Den prisbelønte litteraten nevner til og med den mye omdiskuterte «helvetestalen» til professor Ole Hallesby som gikk direkte på riksdekkende radio anno 1953. Elleve år gamle Bjørn Hansen «skjønte at dette var en oppsiktsvekkende framføring», ikke på grunn av det ubegripelige innholdet, «men mors og fars reaksjon på den»!

Foreldrene var begeistret over talen, endelig var det en forkynner som talte uten sordin. Dette var jo, skriver Solstad, «ett av de vanskeligste punktene i den kristne læren». Ærlig talt – kunne denne skjellsettende og skremmende opplevelsen i barneårene slå så dype sprekker i barnetroens grunnmur at reparasjon ikke var mulig – måtte huset rives? Lakonisk skriver Solstad at «slik ble djevelen en del av Bjørn Hansens oppvekst».

Jeg synes så inderlig synd på romanens hovedfigur. I slutten av tenårene «hadde han mistet, eller forlatt barnetroen». Tragisk!

Å, denne himmelropende synd, denne morbide «handlingen med stor H» – ja, for det er ikke synd å bli fristet, det må handling til! Og Bjørn Hansen handlet – «når lysten er blitt svanger, føder den synd», sier Guds ord.

De som tar sjansen på å begå «himmelropende synd» danser på line over juvet, det kan bli et stort fall. Syndens nytelse er kortvarig. Men «avsløringen ødela alt – den sosiale fornedrelsen», og det så ettertrykkelig at han gjentar det tre ganger på ett minutt! Fallet ble stort, «Jeg ble altså nedverdiget», innrømmer Bjørn Hansen. Mannen steker jo simpelthen i sitt eget fett og fremstår som en uspiselig marinade, men jeg får likevel sympati for ham.

Dag Solstad strammer skruen til. Dødsangsten eskalerer. «Å, om han hadde hatt en å dele en grav med, et siste kristent hvilested», sukker oldingen, som bekrefter at han ikke tror på Gud. «Det betyr at jeg må anses som fortapt, og det til evig tid».

Jeg får lyst til å gå opp på stigtrinnet og kaste meg på romanen i farta, og rope ut: Kjære Bjørn, når vi bekjenner våre synder, er han (Gud) trofast og rettferdig og forlater oss syndene og renser for all urett». Men det er dessverre ikke mulig. Den er et avsluttet verk, brutalt avsluttet.