Dalende frivillighet

Det er mange som opplever det samme som deg og mange menigheter forteller det samme. Man sliter med å få frivillige til praktiske oppgaver og tjenester.

Nye vaner og uvaner

For mange er det utfordrende å oppleve lengre pauser i arbeidet. Nye vaner etableres, og noen har også fått seg noen bekvemmelige uvaner. Her skal vi alle være på vakt. Selv om frivillighet er et fokus nasjonalt dette året, sliter mange organisasjoner og kirker nettopp her.

Guds rike hadde kollapset uten frivillighet. Den er helt avgjørende i misjonsarbeidet og i de lokale kirkene. Uten den blir vi helt avhengig av de ansatte. Det er ikke klokt, ikke bibelsk og vil heller ikke gi god frukt i lengden. Frivillighet, eller dugnadsinnsatsen, er helt avgjørende. Vi trenger noen heltidsarbeidere som kan bruke sin arbeidskapasitet i Guds rike. Men uten de mange frivillige, ville det ikke være mulig å drive kristen virksomhet. Også mange lag og foreninger i Kultur-Norge er avhengig av fenomenet; dugnad.

En god ansvarsfølelse

I Guds rike trenger vi hverandre. Sammen bygger vi Guds rike. Personlig ble vi frivillige medarbeidere i våre barndoms menigheter som tenåringer. Disse oppgavene betydde mye for oss og de holdt oss nær til menigheten. Dette ga oss en ansvarsfølelse og forståelse for frivillig arbeid. Vi fikk som tenåringer bety noe.

Som medarbeidere gjør vi noe som er større enn oss selv. Vi er med og bygger Guds rike.

Men det kan være fristende å synke ned i godstolen og overlate arbeidet til andre. En undersøkelse fra Willow Creek i USA viser at folk har et økende engasjement i takt med sin overgivelse til Jesus. Derfor er det i grunnen snakk om brennende hjerter som setter Gud foran egne prioriteringer, komfort og fritid. Her er det selvsagt snakk om en sunn balanse.

20 prosent gjør jobben

I en del menigheter står 20 prosent av medlemmene for 80 prosent av den jobben som må gjøres. Det er ikke en god situasjon. Det sliter på de få, og det gjør at mange går glipp av velsignelse.

I Apostlenes gjerninger 20,35 holder Paulus sin avskjedstale til de eldste i Efesos. Han sier at han har støttet de svake. Han minner videre om Jesu egne ord da han sa: «Det er større velsignelse å gi enn å ta imot» (fra Hverdagsbibelen Pluss).

Hvis det er sant at 20 prosent av medlemmene står for 80 prosent av den jobben som må gjøres, må det være et mål at den prosenten øker betraktelig. I kirken er det mer velsignelse å gi enn å få. Man blir velsignet av å gi. Og da tenker vi på å gi i vid forstand.

Enestående team

Hør hvordan Paulus oppgraderer frivilligheten. Han sier: «Vi er Guds medarbeidere» (1 Kor 3,9). Det betyr at vi er Guds kolleger og arbeidskamerater. Han er arbeidslederen og vi er medarbeidere. For et enestående team vi er en del av!

Paulus sier videre: «Dere er Guds åkerland.» Det betyr at vi er Guds jordbruksprosjekt. Bonden bryter nytt land, rydder bort stein og røtter, pløyer, harver og sår, vanner og luker og høster. Det å være Guds åkerland er å la Gud rive i meg, stelle i meg og så i meg, for å bære frukt som er til glede for andre. Og husk; den viktigste personen her er Gud. Det Gud gjør for oss er mye viktigere enn det vi klarer å gjøre. Vi er Guds medarbeidere. Vi er Guds åkerland. Det er ikke en byrde, men et «eventyr» å være med på.

Vi trenger flere frivillige medarbeidere, og det er et stort bønneemne. Dessuten må det snakkes opp viktigheten av å tjene Herren i ulike oppgaver. Uten frivilligheten sliter vi i våre kirker. Her må vi skjerpe oss innfor høsten og et nytt virkeår som starter opp i august.