David Åleskjær: «Den hellige ditt og den hellige datt»

Gjennom historien har ulike munkebevegelser, ørkeneremitter og asketer sett dagens lys. Ofte har de vært en i utgangspunktet sunn protest mot en kirke som veltet seg i luksus og som hadde glemt hele evangeliet.

Dessverre ble mange av disse bevegelsene selv med på å underbygge en falsk versjon av hellighet – bare på stikk motsatt måte.

Vi fikk til og med de såkalte søyleasketene, deriblant Simon Stylitt, som tilbrakte de siste 36 år av sitt liv på stadig høyere søyler, bygd av tilhengere. Den siste 18 meter høy.

Slikt ble man angivelig mer hellig av, og folk valfartet til slike selvpinere for å be om forbønn.

Krigere og generaler

I frikirkeligheten har man tatt avstand fra slikt. Men vi har likevel våre egne, merkelige varianter av hva som kan regnes for «hellighet». Det lages mange merkelige forestillinger av hva som utgjør et virkelig hellig menneske.

Det knyttes status til det å være «bønnekvinne» (som oftest fra Valdres, Kenya eller Nord-Norge av en eller annen merkelig grunn) eller «bønnekriger», enda Jesus ved gjentatte anledninger tok et kraftig oppgjør med enhver statustanke knyttet til bønn.

Blir man omtalt som en «bønnekriger», tyder jo det bare på at man ikke har vært flink nok til å «lukke døren og be til den Far som er i det skjulte», slik Jesus oppfordret til.

Kirkeasyl er bra, men det finnes ingen hellige rom

Samme status knyttes til enkelte «vekkelsespredikanter» med en bestemt stil. «Guds generaler», har vi til og med omtalt dem som.

«Den hellige»

Nå er det fint å vise mennesker respekt for innsatsen og arbeidet de gjør. Men når vi mystifiserer visse former for trosutøvelse og setter enkeltpersoner eller enkelttjenester på en pidestall, og nærmest endrer tonefall når vi omtaler dem, tror jeg vi er nærmere en fjortis som digger Harry Styles enn vi er respekt for det hellige.

Når selv ikke-katolikker bruker benevnelsen «Den hellige» foran egennavn, som i f.eks. «Den hellige Frans», bør de i så fall være evangelisk konsekvente nok til å bruke dette foran alle egennavn til mennesker som tror på Kristus, siden det er han som er vår helliggjørelse uansett hvor vi befinner oss på «rangstigen».

Annerledes hellighet

Ofte har jeg fått høre at prisen for hellighet er et ensomt liv. «Det er et liv tilbrakt i bønn og isolasjon», sies det med andektig gravalvor. Når man er så hellig, er det angivelig vanskelig å finne likesinnede, og man blir gjerne også regnet for litt rar av folk flest.

Slike holdninger – som er mer utbredt enn man skulle tro – gjør hellighet til noe mystisk og livsfjernt.

Hvor annerledes er ikke da den helligheten Jesus representerte!

Jo visst oppsøkte han ensomheten for å be innimellom. Han hadde behov for å dra på «retreat», han også. Men i Lukasevangeliet virker det som om han bare er på vei fra bankett til bankett, fra fest til fest. Svært mye av hans undervisning foregår i festlige lag. Han omga seg med folk som virkelig ble regnet for vanhellige, spiste og drakk sammen med byens mest notoriske storsyndere.

Med det viste han hvordan et virkelig hellig liv skal leves.

Annen målestokk

Vi bør få helt andre målestokker på hva som regnes for hellig livsførsel. Er man mer på bønnemøter i menigheten enn ute blant ikke-troende venner, er det kanskje rett og slett en omvendelse som trengs. For da følges ikke Jesu eksempel.

Takk Gud, at jeg kan slippe å være «bra nok som jeg er»

Paulus setter til og med opp som ett av kriteriene for en menighetsleder at han har et godt rykte blant folk utenfor. Akkurat det har jeg ikke hørt så mye undervisning om på kristne lederkonferanser.

I mange tilfeller er det jo ingen i nærmiljøet, utenfor menighetskretsen, som engang veit hvem disse pastorene er.