«De dreper ikke idioter»

Russlands krig mot Ukraina er årsak til at min interesse for russisk historie har eskalert. Jeg leser om politikere og ledere som spiller i den historiske eliteserien, som for eksempel i Simon Montefiores fantastiske opus om Romanov-dynastiet, der forfatteren briljerer som ordkunstner og bruker hele palettens rikholdige fargeutvalg i sine dramatiske skildringer av livet. Ikke minst slik det utfoldet seg grenseløst rundt tsarenes galskap, alle fusentastene i de utsmykkede gemakkene, men også vanviddet utført i pur ondskap mot opportunister.

Den norske oversettelsen holder samme kvalitet.

Diametralt motsatt og nivellert til fotfolkets håpløse misære, trekker jeg Roy Jacobsen opp av hatten, med en roman som virkelig attraherer meg, «Hoggerne», der Russland igjen er i fokus, denne gang i den mye omtalte Vinterkrigen mot finnene.

Språklig kvalitet

Roy Jacobsen borger for kvalitet – språket flyter som Smetanas Moldau, lange setninger, som minner om bibelspråket i den gamle 1930-oversettelsen og de detaljerte, apostoliske skildringene – før modernister og språkhoggere slippes til.

Eksempelvis, på side 151, finner jeg en setning bestående av 243 ord, som minner om Paulus i Efeserbrevets første kapitel der versene 3–14 består av to setninger! Nydelig, slipp deg uti og «flyt med ælva», som vi sier i Østfold.

Hvorfor nevnes noe så perifert? Jeg var elev i en skoleklasse som hadde fremragende norsklærere, som lærte oss å elske kvalitetslitteratur, også hva språket betreffer.

Hovedpersonen – det vil si verkets «jeg-stemme» – Timmo Vatanen, fascinerer meg. Han blir advart av kjøpmannen Antti, «Timmo, russerne kommer når som helst, og de vil drepe deg». «De dreper ikke idioter», svarer Timmo, full av selvironi, han kaller seg selv «landsbyidioten».

Vedhoggeren Timmo

Vi befinner oss i den lille finske grensebyen, Suomussalmi, fra «den sjuende desember» anno 1939. Byen er evakuert og «de fire tusen innbyggerne» forsvunnet, nå er det bare tjue hus igjen, de andre er blitt flammenes bytte.

Timmo er en tøffing, «jeg er ikke redd for noe som helst» – sterk som en bjørn: «Jeg er vedhoggeren her, det er jeg som leverer ved til husene og holder folk varme».

Dette var han imidlertid tvunget til av russerne. Dermed blir han betraktet av forræderske øyne, han hogde ved for okkupasjonsmakten, for russerne og ledet en gruppe av hoggere som kom i kryssilden mellom finner og russere i den arktiske kulden som lå som et lammende teppe over et betydelig område. Gruppen ble redusert fra førti til sju mann.

Kunne sju hoggere i 35 minusgrader og lavere forsyne en hel by med brensel? Arme hoggere, som med «åpne frostsår og hard sult lignet mer og mer på døde menn, skranglende hylstre av tørt kjøtt som stabbet omkring, falt, gråt og besvimte over isete og stivfrosne skjærereir av kvist, granbar og oppfliset tømmer».

En seanse fra Det gamle testamente stiger fram – de som var «vedhoggere og vannbærere for hele menigheten (Josva 9).

Timmos gudsbilde

Ikke mye «troens spor i ord» hos Jacobsen, men som observant leser finner jeg noe: «Hvis jeg en gang til snakket høyt om den fordømte isveien, eller om noe som helst annet, så skulle han få meg skutt så grundig i filler at ikke engang Gud ville kjenne meg igjen.»

Hvilket gudsbilde er dette, Timmo? Du legger den allmektige Gud under menneskelig begrensning. Hva sa Jesus? «Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg».

Gikk i forbønn da Malenes barnebarn ble tatt

Krigsherjede mennesker, vansirede ansikter, gjennomhullede menneskekropper, manglende lemmer og forvridde kropper forvandlet til det ugjenkjennelige, vinglete hoder og knuste kinn, tusener råtnende lik flytende i sjøen og vikene – er det noen som tror at Vårherre ikke kjenner krigsofre eller martyrer igjen, det vil si forfulgte av ymse årsaker?

Lydløse bønner

Hoggeren var også vitne til «munnen til Mikael og en hoven tunge som ba en lydløs bønn». Lydløse bønner kan være virkningsfulle. Hanna i Bibelen indikerer nettopp dette: «For det var i sitt hjerte Hanna ba. Hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke.» Lydløs bønn, Jacobsen – er det fra Skriften du henter det muliges eksempel?

Bønn om tilgivelse finner jeg også – et av kristentroens heteste uttrykk!

Livet bak kulissene til 20 tsarer gjennom 300 år

Vinterkrigen er full av menneskelige tragedier, der friskt, rødt blod flyter fra unge kropper og tømmer dem for liv. Slaget som sto om denne lille grensebyen er finsk sisu.

Timmos skam

Etter et halvt år i krig, går det «mot vår og sommer og nye liv i nye hus». Nå hører vi ikke Timmo lenger fortelle, «for en stor skam har plutselig innhentet ham» – skammen over at han igjen drikker brennevin og utøver galskap. Skammen, som en svart og usynlig pest, klarer det en russisk armé ikke klarte – å drive ham ut av Suomussalmi. Galskap, ja – men også hans store, varme hjerte.

De tre siste kapitlene virker transparente, med pendelsvinging fra det tragiske til det vakre, så skjørt og gripende skildret.

Jeg har dessverre ikke mer plass, men les andektig, med ettertanke. Du vil gripes.