De ekte revolusjonære

Tanawat var egentlig thailandsk ingeniør og hadde tjent en god slant penger. Men drevet av en iver etter å utbre troen på Kristus, sa han opp jobben, solgte familieeiendommen og etablerte seg som barista, kaffemaker.

I dag er hans lille baristakafé sentrum for menigheten han leder og et sted hvor de fattige i det buddhistiske lokalsamfunnet kan komme og få hjelp. Og hvor mange kommer til tro.

Eller Dhea. Som 15-åring ble hun voldtatt av en fremmed mann. Hun ble gravid, og shariadomstolen dømte henne til 100 piskeslag og to års fengsel. Under soningen måtte hun på sykehus, og der traff hun en utlending som ga henne en bibel. Salme 139,16, «dine øyne så meg da jeg var et foster», ga håp og ble et vendepunkt.

Hennes kristne tro førte til et nytt fengselsopphold og deretter flukt til et av nabolandene. Der fikk hun utdanning, og nå tar hun inn fattige flyktninger fra sitt eget hjemland og gir dem pleie og helsehjelp hjemme hos seg selv. Og hun forteller om hva Jesus har gjort for henne.

Insisterte på dåp

Da Mark var 16, insisterte han på å bli døpt. Siden han var mindreårig, måtte han få tillatelse fra en av foreldrene, og fikk det av moren. Faren ble rasende og valgte å flytte fra familien, uten at det påvirket Marks beslutning.

Nabolaget deres utenfor Colombo, Sri Lanka, er preget av fattigdom, rus, analfabetisme og vold. Men Mark representerer noe annet, og andre foreldre som har sett Marks eksempel vil at barna skal ligne på ham. Derfor går både muslimske, hinduistiske og buddhistiske barn i barnegruppa Mark leder, og mange av dem har funnet fram til en levende tro på Jesus.

Ekte og uekte

I mange år har vi trodd at de ekte revolusjonære er skjeggete og grønnkledde menn med AK47 over skulderen, klare til å bruke vold for å rydde urett og gamle maktstrukturer av veien. Men historien har lært oss at voldelige revolusjoner ikke fører til annet enn hat, mer vold, urett og ny undertrykkelse. Og sjelden eller aldri endret mentalitet eller en ny kultur.

De virkelige revolusjonære er ganske alminnelige mennesker som, uten tanke for kostnadene, lever ut kallet om å endre sine omgivelser ved Guds kraft. Det kan være en mann i enkel munkedrakt. Eller en dongerikledd ungdom med gitar, en kvinne i sykepleieruniform, en landsbykvinne i tradisjonell, afrikansk drakt eller en bibeloversetter fra Norge.

Felles for dem er motivasjonen om å bringe budskapet om Jesus Kristus ut. Selv om det koster.

Dette er den stille, ikke-voldelige revolusjonen vi hører så lite om – evangeliets framgang over store deler av kloden, og da særlig på den sørlige halvkule. Dette er revolusjonen sekulære medier ikke dekker, men som likevel er en realitet.

Den globale kirken utfordrer

For hundre år siden befant to av ti kristne seg på den sørlige halvkule. I dag er det seks av ti, eller noe slikt som 1,3 milliarder mennesker. Dette er surdeigen som påvirker hele deigen, saltet som stanser forråtnelsen, lyset som viser vei, kjærligheten som er sterkere enn hatet.

Den globale kirke – summen av alle kirkesamfunn og bevegelser – utfordrer korrupsjon og urett, skaper arbeidsplasser, oppretter skoler og sykehus og gir nytt liv og håp til undertrykte. Ofte mot alle odds og under sterk motstand og forfølgelse.

Små strømmer

Derfor er det ingen grunn til å være mismodige. Verden blir forvandlet – individ for individ, familie for familie, nabolag for nabolag. Det er de mange små strømmene som til slutt utgjør en hel flod. Det samme budskapet som kan forvandle et srilankisk nabolag, kan også forvandle en norsk bygd. Det samme evangeliet som får en kasteløs inder til å kjenne seg elsket og verdsatt, kan gi en norsk narkoman mot til å bryte med en destruktiv livsstil.

Selv om min egen innsats kanskje ikke er all verdens, kan jeg likevel glede meg over å være en del av den samme strømmen. Mine bønner, mine penger, mitt daglige møte med mennesker som får en berøring med evangeliet gjør at jeg hver dag kan se meg selv i speilet og si: «Jeg er en del av en revolusjonær bevegelse!»

Og det samme kan du.