Demens gjør meg redd helvete

SPØRSMÅL:

Hei KS!

Etter en frustrerende periode med økende oppmerksomhets- og konsentrasjonsproblemer, har jeg nå fått påvist demens. Heldigvis har jeg kone, barn og barnebarn som kommer til å ta vare på meg, men jeg gruer meg til den totale hjelpeløshet. Tanken på å glemme sine nærmeste gjør vondt å tenke på. Jeg kan liksom ikke skjønne at framtiden fortsatt kan være fin.

Jeg tenker på Gud som jeg har kjent hele livet. Hva om jeg glemmer ham også? Hva om det mer ufiltrerte «meg» ønsker en annen relasjon eller i verste fall forkaster Gud? En god avdød venn av meg byttet bort kona med en annen kvinne som dement på sykehjemmet.

Jeg har aldri vært redd for min egen frelse, men til og med den bekymringen har begynt å gnage.

Mann (74)

Svar:

Kjære mann!

Jeg vil berømme deg for mot og klokskap. I stedet for å fortrenge eller skyve problemene foran deg, våger du å kjenne på den sorgen det er å miste seg selv, litt etter litt.

Hegertuns syn på homofilt samliv er ingen utglidning

Du er utredet og vet at du er dement og at du trolig blir det mer og mer. Antakelig har du, kanskje sammen med dine, for lengst satt deg inn i de ulike formene for demens og vet at det er lite legevitenskapen kan bidra med når det gjelder å kurere demens.

Men det fins mye god kunnskap om hvordan den demente selv, og ikke minst pårørende, kan håndtere demens.

Skrive fremtidsfullmakt

Når du går inn på nettet og googler, får du ganske så konkrete råd som kan være lurt å se litt på, og vurdere hva som kan være til hjelp. Der vil du fort få råd om å skrive en såkalt fremtidsfullmakt nå mens du ennå har tankens klarhet og kan bestemme selv hvordan du vil ha det.

I en fremtidsfullmakt overlater du til en eller flere å treffe beslutninger på dine vegne, slik at dine personlige og økonomiske interesser blir ivaretatt på en god måte den dagen du ikke er i stand til å gjøre det selv. Fremtidsfullmakten skal ikke tinglyses, men den skal underskrives av to vitner.

Jeg skjønner godt at tanken på at du kanskje kommer til å glemme hvem som er dine nærmeste og kjære, er vond. Men kan det være litt trøst for deg nå i dag å vite at de nok vil være der for deg uansett, også den dagen du har blitt mer og mer borte for dem?

Min tro visner bort

Kunne det være en idé at du nå, sammen med dine kjære, forbereder at den dagen kan komme da du ikke lenger kjenner dem? Brudebildet av deg og kona kan for eksempel hjelpe deg å huske at hun er kona di, og slik kan du allerede nå lage deg din egen minnebok, med bilder og navn på folk og steder.

Jeg vil tro at også dine kjære kjenner på ei sorg i disse dager, og at dere kan trenge å snakke sammen om det. Pass bare på at ikke sorgen får fylle hele rommet. Snakk også om alt det fine og morsomme dere har hatt sammen, og som dere fortsatt kan gjøre sammen.

Frykt og vemod

Jeg hører en underliggende frykt når du forteller om denne vennen din som hadde glemt kona si og funnet seg en annen kvinne på sykehjemmet. Vemodig, men samtidig må vi forstå det ut fra at han ikke lenger verken husker eller kjenner kona si, og da er det heller ikke så unaturlig om han kan bli forelsket og knytte seg til en kvinne som fins i nærmiljøet.

Jeg vet om ektefeller som faktisk har hatt storsinn nok til å invitere ny-dama sammen med mannen når han kom hjem til søndagsmiddag!

Gud holder oss fast

Så er du redd for at Gud kan bli borte for deg. Om så var, så glemmer ikke Gud deg. Du er tegnet i begge hans hender (Jes 49,16), og så ofte som han ser på hendene sine, ser han deg. Det er han som holder deg fast, også den dagen da du ikke klarer å holde på noe som helst lenger.

Mine gamle foreldre gjør meg rasende

I Jobs bok leser du at også når du sier at du ikke ser ham, så ser han deg og din sak (35,14). Sånn er det bare. Det er ikke vi som holder fast på Gud. Det er han som holder oss fast. Og ingen kan rive oss ut av hans hånd, står det i Joh 10,29.

Nåden er en gave

Igjen og igjen gjentar Paulus seg selv når han sier at «av nåde er dere frelst» (Ef 2,5 og 8). Og for å understreke at frelsen og gudsrelasjonen ikke er basert på vår innsats, sier han videre: «Det er ikke deres eget verk, det er Guds gave».

Altså; nåde og gave! Ta med deg de to ordene. Nåden er en gave.

«Vær på vakt mot sekterisme»

«Alt av nåde», var inskripsjonen på et brodert veggbilde som en gammel mann hadde hengende over senga si, og når en besøkende spurte hvordan han hadde det med Gud, pekte han opp på dette skiltet.

Kanskje du også kunne trenge å ha dette på veggen din, som en påminning om at du alltid vil være trygg hos Gud. Alt beror på nåden.