Den ensomme mengden

Begrepet «The Lonely Crowd», «Den ensomme mengden,» ble introdusert av sosiologen David Riesman på 1950-tallet. Hans forskning beskrev grupper av mennesker som holder fast på de samme verdiene og tradisjonene, men som nesten ikke kjenner, eller liker, hverandre.

En fersk artikkel på nettstedet churchleaders.com låner overskriften, «The Lonely Crowd», og forfatteren uttrykker frykt for at kirken holder på å bli nettopp det, en mengde ensomme mennesker som er en gruppe sammen. Sammen, men alene.

Ensomhet

Det er en kjensgjerning at vi er mer ensomme enn tidligere. Pandemien har forsterket dette gjennom avstandskrav og isolasjon, men økt ensomhet er en samfunnsutvikling som lenge har preget landet vårt.

Sammen med de andre nordiske landene er vi blant de mest individualistiske i verden, noe som resulterer i at flere av oss lever uavhengig av hverandre. Stadig flere tar til orde for at den ønskede utviklingen av personlig frihet, også har skyggesidene ensomhet, isolasjon og mangel på menneskelig kontakt.

Frivillighet er også fellesskap

Den nevnte artikkelen henviser til en undersøkelse om sosiale relasjoner som ble gjort i 1985, og så i 2004. Folk ble bedt om å ramse opp vennene de «over de siste seks månedene, har diskutert det som er mest viktig for deg med».

I 1985 var det vanligste antallet tre venner. Hele 59 prosent hadde minst tre eller flere venner. I 2004 var det vanligste avgitte svaret 0. Kun 37 prosent listet opp tre eller flere venner. Oppsummert, hver fjerde person har ingen venner de snakker om viktige temaer med.

Vennskap

Hvordan skal det kristne fellesskapet møte denne utfordringen? I min egen erfaring som pastor, har jeg hørt både om de gode og de dårlige erfaringene i menigheter.

Vårt anslag er at de som får relasjoner innen de første tre månedene, blir værende. Det triste er at det er veldig mange flere som er innom, enn dem som blir værende. Som de fleste menigheter sørger vi for at alle blir hilst på i døren, men har vi plass til vennskap?

Fellesskap

Utfordringen til den kristne person og den kristne menighet, er at vi også er preget av samfunnsutviklingen som leder til mer ensomhet. Her er to utfordringer som treffer oss alle.

For det første, er vi bevisst på at å holde seg trofast til fellesskapet er en kjernepraksis i den kristne kirke? Det er ikke de kristne dogmene eller verdiene alene, men det er trofastheten til den apostoliske læren og fellesskapet. Om vi blir et meningsfellesskap alene, så vil vi halte. Det er med mangel på bevissthet rundt fellesskap at vi blir ensomme i mengden.

Ett år med ny trossamfunnslov

For det andre, er vi bevisst den kompetansen som trengs for å bygge nye vennskap? Vi har alle noe å lære om å lytte, stille gode spørsmål og involvere oss.

En menighet består av ungdommer som kommuniserer gjennom smarttelefoner mens de sitter ved siden av hverandre, og voksne som har sittet ved siden av hverandre på søndager i årevis, men aldri vært hjemme hos hverandre. Vi har alle forbedringspotensial.

La oss sammen bidra til at ingen skal være ensomme i menigheten.