| Disippel
Den glemte koblingen – hvorfor min generasjon distanserte seg fra Israel
Guds menighet i Norge har en lang historie med kjærlighet til det jødiske folk. Min generasjon og de som er yngre, trenger å ta opp denne stafettpinnen.
ISRAELSFLAGG: Det er én ting aldri å ha et israelsflagg på scenen – det står ingenting i Bibelen om det. Men å aktivt fjerne det, føltes som en proklamasjon mot Israel, skriver Steinar Lofnes. Bildet er en illustrasjon og er fra et israelsmøte i Kongeparken på Ålgård for noen år tilbake.
Foto: Ove Eikje
Jeg, og kanskje mange kristne i min generasjon, har distansert oss fra det jeg har opplevd som et overdrevent fokus på Israel. Jeg har rynket på nesen av israelsflagg på scenen i menighetslokaler, folk som blåser i sjofar iført israelske skjerf, og den konstante oppfordringen til å be for Israel uansett hva som er tema på bønnemøtet. Jeg har reagert på mennesker som stadig reiser til Israel uten å være særlig involvert i misjon og som støtter Israel politisk uansett hva landet gjør.
For noen har dette blitt en usunn praksis som fjerner fokuset fra personen Jesus og utbredelsen av evangeliet. Bevisst eller ubevisst har jeg distansert meg fra disse tingene uten egentlig å endre min teologi. Jeg har hele tiden trodd at jødene fortsatt er Guds folk, at opprettelsen av staten Israel i 1948 var en oppfyllelse av bibelske profetier, og at Gud fortsatt har en plan med jødene.
Erstatningsteolog i praksis
