Den siste

11. juni 2018: Vinden hadde ligget i ro siden tidlig i mai, men var hastig blitt så rastløs. Det var den kjøligste kvelden på lang tid. Vi rullet langt nedover Danmark, men brått sto han foran oss, den siste levende av Protestfestivalens åndsfedre. Var det siste gang vi så hverandre?

Han var alltid galant antrukket i svart over de velkjente beige, slitte cowboystøvlene; de han alltid hadde på seg, siden innspillingen av westernfilmen «Pat Garrett & Billy The Kid» i 1973. Rundt halsen hang smykket som viste at han fortsatt støttet United Farm Workers.

Kledd i svart

5. juni 2019: Var dette siste gang vi så hverandre? Han satte seg ned i en svart lenestol, kledd i svart, for de fattige, for de undertrykte, for de innsatte og kanskje for de som aldri hadde hørt om Jesus? Han åpnet opp hele sitt milde farsfigur-smil da han så meg, selv om han ikke kjente meg igjen lenger.

Få minutter før hadde han sunget «Why Me», men han snakket ikke lenger særlig mellom sangene. Sangen er en av verdens mest kjente gospelsanger og handler om takknemlighet og ydmykhet, overfor Gud. Han var så ydmyk at han aldri så seg verdig og snakket sjelden om den, men i stedet avsluttet han gjerne siste verset med å se oppover mot himmelen.

Tro på det gode

28. september 2024 gikk Kris Kristofferson (88) ut av livet. 5. november kan Donald Trump nok en gang bli verdens mektigste mann i verdens viktigste embete. Kan vi fortsatt få tro på det gode, at mennesker både gjør godt, og er gode? Protestfestivalen arrangeres i Kristoffersons ånd, og nå vil jeg kjempe for at den skal overleve.

Vi kan lære av det han sa: Snakk alltid sant. Arbeid med et smil. Syng med innlevelse. Elsk med hjertet. Gi aldri opp troa på det gode. For det er hjertet som betyr noe til sist.

Etter den siste konserten var det min stemme som brast, ikke hans. Men som fru Lisa sa før vi dro hver vår vei: «Dette er ikke farvel. Vi sees nedover veien.»