Den som elsker Jesus, elsker barn

For åtte år siden dro vi som familie på et tre måneders studieopphold i Jerusalem. Vi leide en fuktig, knøttliten kjellerleilighet i et 300 år gammelt hus i gamlebyen. Dette ble en reise som satte varige spor i våre liv.

En av de tingene som forandret meg mest, var oppdagelsen av hvor stort fokus den ortodokse jødiske kulturen har på barn. Hver sabbat kunne vi høre hvordan familiene var samlet i husene rundt oss. Sang, latter og dans strømmet ut fra nabohusene.

Langsomt gikk det opp for meg hvorfor jødene har overlevd som folk gjennom 2.000 år av diaspora og forfølgelse. Hele den ortodokse jødedommen er fokusert på en stor hovedoppgave; overlevere fedrenes tro til neste generasjon. Alle fester, hver sabbat, hver synagoge og hver rabbi har en hovedoppgave som står over alt annet: Å fortelle barna hvem Gud er og hva Gud har gjort for dem.

Kristne bør moralisere mer

Barn som problem

Kontrasten er enorm i forhold til vår norske sekulariserte, materialistiske kultur. I Norge er barna langt ned på prioriteringslisten når myndigheter, politikere og kirker gjør sine planer. I vår kultur er barn noe vi problematiserer og ikke selve kjernen i det livet dreier seg om.

De fleste samfunnsdiskusjoner peker på barn som et problem, noe som hindrer foreldres karriere, noe som skaper stress og utfordringer for foreldre. Men hva med perspektivet at barn er bærere av selve livet? At det å være mor eller far er noe av selve kjernen i det å leve ett godt liv. At det ikke er selvrealisering, lederoppgaver, thailandferie, hytte på fjellet og en flott CV som er livet, men disse små med «spring i beina», disse øynene som utforsker alt omkring seg, disse små hendene som vil ta på alt, at det er nettopp dette som gjør at vi kjenner at vi lever.

Et samfunn uten barn er et fattig samfunn, og en kirke som ikke fylles med små lekende og støyende kropper, er en kirke som har mistet selve hjertet i sitt oppdrag; oppdraget å overlevere det vi har fått til de som kommer etter oss.

Utrustning gjennom barnearbeid

Når unge predikanter spør meg hva de bør gjøre for å bli bedre forkynnere og bedre utrustet til lederskap, så er svaret mitt alltid det samme. Bli med i barnearbeidet! Reaksjonen fra dem er nesten alltid det samme. Søndagsskolen er ikke kul nok. Om jeg kunne ønsket meg én ting, så er det at alle bibelskoler og treningsarenaer hos frikirkene sendte alle sine elever ut på praksis i søndagsskoler rundt i landet.

Om du kan forklare evangeliet til et barn på 7 år, om du kan få oppmerksomheten til en gjeng med 8-åringer, da kan du også klare å formidle ditt budskap til alle andre. Det fantastiske med barn, er at når du ikke evner å lede og ikke evner å kommunisere, da kommer de til å formidle det til deg med et digert, protesterende gjesp.

Så og høst

De årene jeg var pastor i Østerrike, var en av mine oppgaver å arrangere en årlig sju–åttedagers leir for 12–15-åringer. I åtte år arrangerte jeg dette, og fikk være med og be med hundrevis av barn til frelse.

For tre år siden lå jeg syk hjemme i sengen og grublet over mitt liv. Hva hadde jeg egentlig oppnådd så langt? Det føltes som det kunne blitt så mye mer, og jeg grublet meg inn i en depresjon.

Så fikk jeg en melding på telefonen. «Se denne talen», skrev min venn. Det jeg hørte fikk tårene mine til å renne. En pastor hadde undersøkt hva som var nøkkelen til at en rekke unge ledere hadde tatt valget om å bli pastorer, lovsangsledere, politikere og misjonærer i Østerrike. Overalt i Østerrike hørte hun det samme; en misjonær inspirerte dem, ledet dem til frelse og lærte dem å kjenne Den Hellige Ånd.

«Han het Andersen, og var misjonær», sa hun i talen «og denne personen, som jeg ikke kjenner, har satt dype inntrykk i bevegelsen.»