Den unge, vakre bruden Kristin Lavransdatter kjente bare en streng Gud

Kristin var vakker – en nydelig brud tidlig i tenårene. Et portrett av henne i «den skarlagensrøde brudekjolen» og for å låne Skriftens ord, «som en brud smykket for sin brudgom», gir en skisse av og kolorerer tilsynelatende et sinn og temperament i lyse farger.

Umiddelbart tenker jeg at hun er et hengivent menneske, ydmyk, nærmest underdanig. men du verden, hvor feil jeg tar.

Nå kan personers karakterer oppfattes svært forskjellig alt etter hva der preger dem som foretar analysen, og karakteristikkene blir selvfølgelig deretter.

Silkemyke poter? I alle fall kommer klørne snart fram!

Kristin vokste opp i et gudfryktig hjem, der faren, Lavrans, lærte henne å be. Ved alteret i kirken «knelte Kristin ved hans side». Det glitret av gull og sølv mellom søylene, lys brente på forgylte kjertestikker. Da den vesle jenta løftet øynene opp mot altertavlen så hun «Kristus selv, stor og streng, høyt oppløftet på korset – med stivt utstrakte armer og opprett hode».

Dette brennemerket henne for livet – jeg spør, hvor var nåden?

Ekteskap i kontrast

Lavrans – Kristins far og høvdingen blant Jørundgårdsfolket – «var kjent som en sterk og modig mann, men stillfarende og rettsindig, jevn i sin ferd».

Moren derimot, Ragnfrid, fremstår som gåtefull og depressiv og tenkte etter å ha mistet tre småsønner i vuggen at «mitt hjerte er et øglerede av synd og sorg.» Stakkars menneske!

Etter datidens skikk, ble pikene ganske unge festet til den utkårede brudgommen i god tid før gifteferdig alder – Simon Andressøn, «så godt ut, men han var noe fetladen til å være bare tyve år».

Da Kristin femten år gammel med bankende hjerte i litt høytidelige omgivelser ble konfrontert med ham «ble hun litt nedslått, for hun hadde hørt så store ord om hans fagerhet og høviske vesen, så der var ikke måte på hva hun hadde ventet seg til brudgom».

Forventningens ballong som uke etter uke vokste denne våren, fikk ikke bare en rift, men luften gikk helt ut av ungpikens euforiske drømmer. Han var lite attraherende. «Det er bare det at jeg kan ikke bli Simons kone», betrodde hun munken Edvin i en sjelesørgerisk samtale.

Denne mektige romanen, som egentlig rommer tre bøker, er sagaen om det stormfulle ekteskapet mellom Kristin og Erlend, mannen som ved sin koketterende atferd rev den utvalgte Simons håp om å få Kristin, i fillebiter.

Erlend, ja! I en gitt situasjon kom han som en vind, som en redningsmann – en flott fyr, ikke rart han satte et romantisk pikehjerte i brann: «Kristin kunne bare nikke opp til ham. Han hadde vakre, lyse øyne i et smalt, brunblekt ansikt, sotsort hår som var klippet temmelig kort over pannen og bak ørebladene».

Forført

Sigrid Undset har sin forse i personskildringer. Suverent bruker hun sine evner for alt de er verd. Hvis bøkene fremstår som et lerret og ordene som pensler, bruker hun både de grove og de fine.

Og hun fortsetter å skildre Erlend: «Han var høy, hans hode raget over de omstående, rett nese, som sprang som en trekant ut av ansiktet, men underlig tynn ved de fine, sitrende nesebor. Det var noe som minnet Kristin om en utrolig, reddvorren hingst».

Men dersom vi stiller Erlend, Lavrans, Simon på linje, vil snart Erlends svake karaktertrekk faktisk bli åpenbart.

Visst hadde Kristin milde øyne, etter farsfamilien og vakkert hår.

Hennes gode far, Lavrans sa en gang at Kristin var «mild og føyelig av sinn». Da brøt Munan nærmest ut i hånlig latter og Bård føyde til med et lite smil, noe spotsk, at hun manglet da ikke sterk vilje, «i to år har hun nå holdt fast ved Erlend bent imot eder.»

Ved et nonnekloster i Oslo ble Kristin forført av denne offensive Erlend Nikolausson. At Kristin reiser seg mot det eneveldet som i ekteskapsspørsmål rådet grunnen, avslører Kristins sterke egenvilje og heftige temperament.

Men da hun knelte under «den tunge brudekrone» var det en knugende tyngsel som var verre – «syndebyrden hun bar». Snart skulle den ligge foran henne, fullbåret, og «se på henne med levende øyne», med «syndens brennmerker». De ble imidlertid velsignet med sju sønner.

Jeg berører ikke selve handlingen, for dette patetiske storverket er som den dypeste innsjø – «et Hornindalsvatn» – der leserne selv vil gjøre sine litterære dypdykk, men i denne artikkelen går jeg noen skritt med deg langs bredden.

Håper jeg dermed har tent i deg en leselyst, du vil ikke angre.