Den ustyrlige konfirmanten overrasket alle

Som ung tenkte jeg de facto at novellister var romanforfattere med mindreverdighetskomplekser. Trekk ikke slutninger med hattebremmen langt nede i øyene – jeg tok skrekkelig feil! Gode noveller åpenbares som edelstener i en silkepose eller som perler på et halskjede.

For ikke lenge siden oppdaget jeg novellisten Sigurd Kvåle og hans opus «Krefter», utgitt i 1946. «Konfirmanten» er en slik perle og passer utmerket når hvitveisen legger sitt vakre teppe i skogbunnen langs knudrete stier. Da er det som regel tid for konfirmasjon. I denne novellen finner jeg «troens spor i ord».

Vanskelig barn

Trettito konfirmanter – det ville bli et vakkert syn. Skjønt presten kjente ubehagelige spenninger. For «Tordis var et vanskelig barn», den eldste i en barneflokk på åtte, der moren var blitt enke. «Læraren hadde mykje strev med henne – men ho var den flinkaste av alle.» Dermed ble hun værende i klassen.

Hvilke absurditeter denne innfule jenta plutselig kunne finne på, som å vifte med «ugudeleg lesnad» i klasserommet! I kristendomstimen kunne hun flire læreren rett opp i ansiktet og spørre «om han trudde på det sjølv».

Læreren fikk skikk på Tordis, hvis ikke, mente presten det var en lærer «som ikkje hadde liv i Gud».

Bibeltolkning

Presten ville imidlertid gi konfirmantene noe igjen, noe mer enn lekselesingen. Var det noe i Den hellige skrift elevene ikke forsto? Tordis – hun rettet straks hånda i været og spurte om han ville greie ut «innhaldet av Johs 14,12».

Da presten leste det som sto skrevet, «bleikna han etter kvart». Han prøvde seg med en slags tolkning, sikkert for å opprettholde en viss stolthet, men bibelverset var vanskelig, i 1930-oversettelsen lyder det slik: «Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som tror på mig, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør; og han skal gjøre større enn disse; for jeg går til min Fader».

Dette bibelverset med så dyp tydning, var vel ikke noe akkurat noe for konfirmanter! «Men presten lika seg ikkje, for Tordis sat og smilte medan han freista vri seg unna».

Den store dagen

Så opprant dagen – konfirmasjonsdagen med alle konfirmantene stivpyntet på plass i kirken. Men det stod en stol der og skrek høyt av tomhet, en jente manglet. Hvor var Tordis? En morbid situasjon – hun kunne vel ikke utebli fra kirken!?

«Då gjekk døra opp, og Tordis kom inn.» Det ble litt knising og hvisking i kirkebenkene. «I kvardagsklede og treskor» satte Tordis seg i stolen sin. Den røde genseren var stoppet på ermene, kjolen var altfor kort, «den glei opp så kven som helst kunne sjå snøret ho hadde bunde fast sokkane med» og «ein skimt av skinn».

Ikke lett å være prest, holde konsentrasjonen, når folk ble så opptatt med den innmariske jentungen. Han fryktet for hva som videre skulle skje denne konfirmasjonsgudstjenesten.

Overhøring ekspress

Presten gikk fram i koret, gjorde tegn til at de fem første jentene skulle reise seg – det var tid for spørsmål og svar, perfekt. Så var det de fem neste, og «den tredje av dei var Tordis». Alle i kirken var spent, «No hadde dei sett så lenge på henne, at det var på tid dei fekk høyra kva som budde innanfor dei gamle kleda».

Hva ville skje når presten skulle spørre Tordis? Men «Tordis svara berre høgt og rett på alt han spurde om». Presten gjorde resten av overhøringen ekspress, til og med «knefallet for altaret».

Han var en radikal forkynner, og i dag ville det sannsynligvis blitt førstesideoppslag i Dagbladet, for i sin tale nevnte han djevelen «som han nemnde eit anna navn. Og helvete lika han serleg godt å ta på tunga si, kunne ein høyra». Men han bar også fram budskapet om «Guds kjærleik».

Gudsord på tunga

Forfatteren legger inn en liten genistrek som gjør denne novellen til noe helt spesielt: Presten avsluttet som regel konfirmasjonsgudstjenesten med å spørre om noen ville komme fram med et bibelord de hadde fått enten i religionstimen eller i konfirmasjonsundervisningen – han kastet altså ut snøret, men fisken bet ikke! Slik var det sikkert også denne dagen.

Menigheten visste at i stedet var presten selv forberedt på å sende med alle et gudsord. Hva ville presten komme med i dag? Han smilte med røde roser i kinnene, og menigheten spente forventningens bue.

Unge med «eit gudsord på tunga» ville gjort uutslettelig inntrykk! «Men var her nokon? Velkomen skulle han då vera i Guds namn».

Som en emissær

Men så skjedde dette: «Tordis rette opp handa…Presten kvitna». Forsiktige smil størknet, anspente ansikter, «Berre ho no ikkje ville øydeleggja dagen meir enn ho alt hadde gjort». Presten sa «Versågod!»

Jeg får trang til å kommentere og forklare, men må legge bånd på meg så jeg ikke ødelegger den øredøvende stillheten som legger seg som et usynlig teppe over novellens avslutning.

Der står Tordis med treskoene og den korte kjolen og taler som en emissær, fra Joh 14,12: «Sanneleg, sanneleg, seier eg dykk: den som trur på meg, han skal gjera dei same verk som eg gjer, og han skal gjera større verk enn dei. For eg går til Faderen.»