Den usynlige frivilligheten

Det var sist mandag, og som vanlig var jeg sammen med en gruppe fra menigheten vår som skulle hjelpe til på Evangeliesenterets kontaktsenter i Oslo. Denne kvelden leverte vi ut 300 rause matposer og serverte omtrent like mange porsjoner middag til byens fattigste og mest utslåtte.

Den doble velsignelsen

«Det er større å gi enn å få», sa Jesus, og barmhjertighet er faktisk en dobbel velsignelse: De fattigste trenger oss, og vi trenger dem. Selv om jeg er ansatt i Åpne Dører og til daglig jobber med kristne som lider for sin tro, blir det mange timer bak skjerm og i telefonen. Derfor trenger jeg de direkte møtene, påminnelsen om at vi er Jesu hender og føtter, vissheten om at jeg er en del av Hans folk som ‘med iver gjør gode gjerninger’. Jeg trenger dem like mye som de trenger meg.

2022 er utpekt til frivillighetens år. Derfor kunne jeg skrevet om håndballforeldre eller natteravner eller frivillige barneledere i menigheter – alle som legger ned en betydelig innsats for å gjøre Norge til et bedre sted. Men la meg skrive om noe jeg kjenner litt mer, siden jeg selv er involvert som frivillig medarbeider, nemlig Evangeliesenteret.

Samfunnsmessig lønnsomt

Årlig deler Evangeliesenterets kontaktsenter i Oslo ut 400 tonn mat til byens mest trengende, og hvert år blir rundt femti rusmisbrukere sendt videre til rehabilitering. For dette har de pleid å få en årlig støtte på rundt en million fra Oslo kommune, men hvert år har det vært en budsjettmessig dragkamp for å få dette i havn.

I 2022 – frivillighetens år – ble tilskuddet redusert til 300.000. Takket være ekstra gaver fra menigheter og enkeltpersoner samt, ikke minst, en innsamlingskveld på Kanal 10, slapp kontaktsenteret å innskrenke.

For knapper og glansbilder – én krone pr. kilo mat – får Oslo kommune mat og omsorg til byens fattigste og mest utslåtte. Kommunens gnienhet er enda vanskeligere å forstå når man vet at en nedbygging av Evangeliesenterets virksomhet ville bety økte utlegg i andre poster i budsjettet.

Hva med Staten?

I årets forslag til statsbudsjett er 200 millioner i øremerkede tilskudd til ‘særskilte tilskuddsmottakere’ strøket. Dette rammer først og fremst kristne organisasjoner rettet mot svake grupper. Rundt 35 millioner av disse pengene skulle gått til finansiering av Evangeliesenterets rundt 150 rehabiliteringsplasser. Riktig nok forteller regjeringen at jo da, man kan jo søke, men kravet til årlige søknader gjør det bort imot umulig å legge langsiktige planer.

En ‘aktiv rusmisbruker’, ifølge tall fra Røde Kors, koster samfunnet 1,5 millioner hvert år. En mer samfunnsmessig lønnsom investering enn støtte til rehabilitering er det vanskelig å komme på, særlig fordi Statens tilskudd for Evangeliesenterets del bare dekker 1/3 av hva det koster; resten består av kollekter og andre inntekter.

Surpomp eller surdeig?

Det er lett å bli oppgitt over mediene, som gjerne fokuserer på alt som er galt i norsk kristenhet. Noen ganger er kritikken på sin plass, andre ganger skyter den over. Men hvor ofte setter sekulære medier søkelyset på det enorme bidraget kristne menigheter og organisasjoner gir inn i det norske samfunnet?

Samfunnseffekten av ungdomsklubber, bibelskoler, sjelesorg, rusomsorg, praktisk hjelp og forvandlede liv er massiv, selv om denne surdeigen forblir usynlig både i medier, offentlige budsjetter og samfunnsregnskap.

Som kristne er vi forpliktet på Jesu ord. Den omsorgen for de svake som preget Jesus er en del av det DNA-et kirken tok med seg videre, og som her i landet har preget kultur, lovverk og praktisk handling i 1.000 år. Som Guds folk vil vi fortsette dette arbeidet, selv om offentlige midler skulle utebli. Ja, kanskje menighetene i årene som kommer må ta enda mer ansvar for de tiltakene vi har satt i gang.

Så takk til alle som er med og drar lasset – menigheter og enkeltpersoner. Alle som ber, alle som gir og alle som gjør. Vit at det du bidrar med er viktig. Takk for at du vil være med å være surdeig, og takk for at du ønsker å se mer av Guds rike bli synlig i vårt land.