Den vanskelige takknemligheten

Vi lever i et velsignet land, og det har ikke kommet av seg selv, men er en Guds gave til oss. I hovedsak ikke fordi vi har vært flinkere enn andre, det er av nåde.

Selv om den kristne tro og vekkelsene har satt sitt preg på generasjoner av nordmenn som igjen har påvirket landet, er Gud kilden til alt dette, og det er til Ham vi skal vise vår takk, ikke til vår dyktighet eller pågangsmot.

For en stund siden hørte jeg et sitat av USAs tidligere president Abraham Lincoln, og hvor underlig var det ikke å lese noe som en har sagt for over 150 år siden i et annet land og i en annen kontekst og samtidig oppleve det som noe tidsaktuelt og ransakende for oss i dag.

Gammel proklamasjon

«Vi har vært mottakere av himmelens ypperste gaver; vi har blitt bevart i mange år i fred og velstand; vi har vokst i antall, rikdom og makt. … Men vi har glemt Gud. Vi har glemt den nådige hånden som bevarte oss i fred og mangfoldiggjorde, beriket og styrket oss, og vi har forgjeves forestilt oss, i vårt hjertes svik, at alle disse velsignelsene ble frembrakt av en eller annen overlegen visdom og egen dyd. Beruset av uavbrutt suksess har vi blitt for selvforsynte til å føle nødvendigheten av forløsende og bevarende nåde, for stolte til å be til den Gud som skapte oss.»

(«En nasjonal dag for bønn og faste.» Proklamasjon 30. mars 1863)

En livsstil

Dette kunne like gjerne ha blitt sagt om oss i dag, for den velstanden vi har opplevd har vært utrolig stor. Vi har fellesskapsgoder som få andre land har, selv om enkelte midt i alt dette kan oppleve store utfordringer.

Takknemligheten til Gud kan en ikke si har blitt større i denne perioden. I et materialistisk og sekulært samfunn har det kanskje blitt enda vanskeligere, der markedskrefter driver oss til utilfredshet med det vi har og ønske om å stadig anskaffe oss nye og bedre ting. I stedet for å være takknemlige, blir vi heller klagende. Kan en forvente at et sekulært samfunn skal forstå dette?

Hvor verdiene ofte er knyttet til det en har og gjør og ikke nødvendigvis til det en er. Men for oss troende burde det være annerledes. Takknemligheten til Gud skal ikke bare være en sannhet vi tror på, men en livsstil vi har. Som Paulus sier i Filip. 4:11b «… for jeg har lært å være fornøyd under de forskjellige forhold jeg har vært i.»

Ikke en tilfredshet som gjør oss passive, men en tilfredshet som motiverer oss til et liv i takknemlighet. Med fokus på Herren, hvem han er og hva han har gjort for oss. Et liv i takknemlighet innebærer da også et liv i bønn. Hvor vi kommer fram for Gud med bønn og påkallelse med takksigelse. Hvordan går du denne sommeren i møte? Er det med takknemlighet eller selvtilfredshet med hva en selv har fått til i livet? Takknemlighet til Gud gjør noe med oss, den retter oppmerksomheten mot Herren og vekk fra oss selv. Lovsangen og gleden fyller vårt sinn.

1000 år

Neste år blir det en 1000 års markering av Kristenretten og hva den har betydd for landet. Det blir da en fantastisk mulighet for oss å vise vår takknemlighet til Gud ved å ha fokus på hva Gud har gjort i dette landet i disse 1000 årene og hva han fortsatt vil gjøre i Norge. Bønn vil da ha en sentral plass i det programmet som den Felleskristne jubileumskomiteen Moster utarbeider.

La oss huske å be med takknemlighet til Gud for det landet han har velsignet oss med.