Denne familien fant tilflukt hos pinsevennene over grensen
POLEN, CHELM: Ukrainske David og familien hans hadde ingen steder å flykte til. Så fikk han høre om den lille kirken i Polen som holdt åpent døgnet rundt.
– Vi føler oss veldig velkomne her. Vi er veldig takknemlige til kirken.
David fra byen Dnipro, øst i Ukrania, har flyktet fra det krigsherjede landet sammen med sin kone og fire barn på 10, 8, 5 og 1 år.
Siden han har flere enn to barn, får han lov til å forlate landet. Andre menn på hans alder, mellom 18 og 60 er tvunget til å kjempe i krigen.
– Jobben min som far er å beskytte barna. Da byen vår ble evakuert, pakket vi ned det aller mest nødvendige og dro med bil vestover, sier David.
Noen dager senere har familien kommet seg over til Polen og søkt tilflukt hos pinsemenigheten «Dom Na Skale» («Huset på fjellet» på norsk) i grensebyen Chelm på 70.000 innbyggere.
Underetasjen i det tre etasjer bygget er gjort om til spisesal. Denne kvelden er det fullt rundt alle bordene og det kommer stadig flere inn gjennom dørene.
– Vi hadde ingen anelse om hvor vi skulle flykte til. Men så fikk vi høre om denne menigheten gjennom kristne venner i Ukraina, sier han og titter bakover i rommet hvor kona og barna får i seg varm suppe og brød.
Mellom bordene springer frivillige i menigheten med vannflasker i den ene hånda og matposer i den andre.
Fra bakevje til Jerusalem
– Trodde du det kameraet der vil hjelpe noen?
Den 23 år gamle ingeniørstudenten Dawid spør journalistene fra Korsets Seier mens han bærer inn noen påleggspakker med skinke på kjøkkenet. Han klipper raskt opp pakkene og legger skinkene over på noen fat.
Vanligvis er han frivillig vaktmester i menigheten, men under flyktningkrisen har han tilbudt seg å være nattevakt slik at menigheten kan ta imot ukrainere til alle døgnets tider.
– I vår menighet bruker vi å hjelpe de hjemløse, så det er bare intensiteten som har økt. Hjertet er det samme.
En annen forskjell er all oppmerksomheten, ifølge Dawid.
– I Polen bruker vi å si at man ikke trenger å skrike for å hjelpe. Så vi har vært vant til å tjene i stillhet. Det vi ikke er vant til er kamera og journalister, sier han og smiler.
– Vi har vært en stille polsk bakevje, inntil nå. Nå er hele verdens øyne rettet mot oss.
– Hvordan oppleves det?
– Ubehagelig og rart, men også litt spennende. Det føles som et stort ansvar, sier Dawid.
Han tilføyer at menigheten huser ikke bare flyktninger, men også frivillige – særlig kristne frivillige fra hele verden.
– Det er spennende å møte så mange mennesker fra hele verden. Men, det er rart, samtidig føler man seg som nære søsken som man deler samme tro.
Fanget ved grensen
Aleksander (27) har akkurat kjørt 20 timer fra Sveits, der han jobber til som håndverker. Han vil gjerne reise inn til Kyiv der familien bor, men familien sier nei.
– De insisterer på at jeg må bli ved grensen, men det føles ikke noe godt.
Den unge ukraineren forteller at familien ønsker å reise ut, men en syk bestemor gjør det vanskelig reise. Alt ser uvisst ut, forklarer han.
– Hva er planen din nå da?
– Jeg vet ikke.
Aleksander smiler skjevt og ser ned. Ukrainerne rundt han på samme bord ser spørrende på han.
– De forstår ikke engelsk, skjønner du. Så jeg måtte bare forklare hvorfor jeg ble så rar.
– Rar?
– Trist, mener jeg. Har du noen gode forslag til hva jeg kan gjøre, spør han tilbake.
– Vi er slitne
Flyktningstrømmen fra Ukraina mot Polen er massiv og tilsynelatende endeløs.
Tallene til FN på antall flyktninger stiger i rasende fart og nådde to millioner allerede to uker ut i krigen.
Flesteparten av dem reiser til Polen. Mange av dem kommer til små grensebyer som Chelm, som ligger på hovedveien mellom hovedstedene Warszawa og Kyiv.
– Vi er slitne, men vi gjør så godt vi kan. Vi må bare hjelpe og stole på at Gud gjør resten, sier Beata som er pastor i menigheten med sin mann Janusz.
Helt siden russiske styrker invaderte Ukraina torsdag 24. februar, har menigheten brukt alle krefter og energi på flyktningkrisen.
Mange behov
Kirker i Ukraina, hoteller i byen, folk i sosiale medier, alle ble de informert om at menigheten var klare til å stille opp for flyktningene.
Vi blir også fortalt at det svirret et rykte på grensen om den lille pinsemenigheten i Chelm. Der skulle det være mulig å få et varmt måltid, husly for kulden og omsorg.
Pinsemenigheten har organisert alt ifra innkjøp av mat, innsamling av klær og madrasser og transport til og fra grensen. Selve bygget deres har nærmest blitt et mottakssenter.
– Alle i og rundt menigheten bidrar dag og natt. Det er fantastisk å se. Behovene til de som kommer er mange, sier hun og stopper. Hun klarer ikke å holde tårene tilbake.
– De trenger kjærlighet. At noen bryr seg om dem. Fysisk kontakt, vennlighet og en skulder å gråte på. Det må vi som kirke gi dem, sier Beata.
Usikker fremtid
For David, kona og de fire barna deres, er morgendagen usikker. De har bekjente i både Sverige og Tyskland, men de synes det er vanskelig å omstille seg fra å være en normal familie til en familie på flukt.
– Vi har akkurat bygd oss et nytt hus i Dnipro og var klare til å starte et liv der. Nå vet vi ikke hva slags liv som venter oss og når vi kan dra tilbake til Ukraina. Det er tøft. Spesielt for barna, sier David.
– Forstår barna hva som skjer?
– De har sett soldater og militærfly, hørt flyalarm og vært i tilfluktsrom. Så de skjønner at noe er annerledes. Men som pappa prøver jeg å snakke med dem om andre ting og heller gi dem håp. Vi håper og tror at vi skal tilbake igjen til huset vårt, sier han.
Midt i en usikker og vanskelig tid, er David takknemlig for kirker i Ukraina og Polen som har reagert raskt.
– Jeg er ikke overrasket over at kirkene stiller opp. Fra det øyeblikket vi kom over på polsk side har vi følt en kjærlighet og varme fra folkene. Det betyr utrolig mye, sier David.