Det er særlig i pardans jeg setter bremsene på

Karl Andreas Jahr utfordrer meg på noen punkt i min artikkel «Er det synd å danse?». En liten artikkel får aldri med seg alle nyanser, så derfor kan det være fint å utdype litt.

Først svar på mitt eget spørsmål: Er det synd å danse? Svaret er nei. Det er ikke synd å danse. Og du trenger ikke være afrikaner for å bevege deg i benkeradene. Det var bare et eksempel på kulturelle forskjeller. Men disse kulturelle forskjeller finnes også innad i Norges land.

Poenget jeg ville ha fram var at dans kan lede til synd. Jahr erkjenner at det kan være tilfelle, og jeg synes hans spørsmål er veldig godt: «Ville jeg anbefalt en danseinteressert kamerat å gå på tangokurs med en attraktiv venninne, dersom han eksempelvis var gift med en annen?»

Du kunne også spurt: Ville du synes det var greit at din kone danset en intim dans med en attraktiv mann? Sannsynligvis ikke.

Swingkurs kan lære unge å omgås motsatt kjønn på en respektfull og sunn måte

Så etterspør Jahr: Hvor går så grensen? Hvilke danser er greit og hvilke er det ikke? Og da er vi inne på kjernen, for den grensen er ikke lett å sette! Hvordan dansen virker på oss, kan også være litt individuell. Og hvem er vel jeg til å sette en slik grense? Bibelen gir oss også bare prinsipper, ikke konkrete grensedragninger når det gjelder kultur. Kulturen forandrer seg jo fra tid til tid. Vi må derfor bruke en viss grad av skjønn, og da skal vi også få vurdere ting litt ulikt.

Her har derfor pietismen svart med forsiktighet. Ved å si nei til all dans, så er du i alle fall sikker. Jeg ønsker meg ikke tilbake helt dit. Dans kan både være flott kunst og helt uskyldig bevegelse til musikk. Det går an å bli for forsiktig.

Det er særlig i pardans jeg setter bremsene på. For pietismens forsiktighetsideal vil jeg gjerne ha mer av, både når det gjelder dans og mange andre ting. Den er ikke redd for å si nei, også til ting som kan være greit i seg selv, men det kan føre til noe som ikke er greit. Og om den ikke leder meg til fristelse, kan det lede min bror.

Dansen spelar på det erotiske og den kroppslege kontakten

Pietismens hovedsak er å bevare troen. Evangeliet er en så dyrebar skatt, og himmelen så avgjørende viktig, at vi gjerne forsaker en ting for mye enn en ting for lite. Den ønsker å ha øyne for farer for troen. Kjødet er skrøpelig og lar seg lett friste til fall. Det er himmelen det gjelder, og da gjør det ikke noe om jeg ikke får med meg alt her på jord.

Når Jahr spør i hvor stor grad dansen har skyld i utroskap og skilsmisser, så kan jeg ikke sette noe tall på det. Det er nok bare en av mange årsaker. Men at den flørtekultur som finnes på mange dansetilstelninger, og som dansen legger opp til, er livsfarlig for ekteskap, skulle være innlysende.