«Det er urettferdig …»

Jeg sitter og skriver denne lille artikkelen i et land bare noen timer fra Norge i bil, nemlig det krigsherjede landet Ukraina, og denne setningen kommer opp i tankene mine: «Det er urettferdig!»

I løpet av et kort opphold har jeg fått et lite innblikk i hva krig gjør med enkeltmennesker, med familier og med samfunn. Redsel, engstelse, frykt og mangel på elementære varer slår imot meg i møte med enkeltmennesker. Mennesker som stort sett ser ut som deg og meg, men som opplever en hverdag vi vanskelig kan sette oss inn i.

Uten menn

På besøk i en flyktningleir i en av de store byene i Ukraina slår det meg ganske raskt at det vrimler av kvinner, barn og en del eldre, mens unge og middelaldrende menn mangler. De er nemlig i krigens frontlinjer og kjemper. De kjemper for sine kjærester, ektefeller og barn i en krig som har rammet dem som lyn fra klar himmel.

Da krigen brøt ut i februar var nyhetssendinger overfylte av siste nytt om krigen, av analyser fra fagpersonell, innslag fulle av historier som berørte oss sterkt... Men – så går uker og måneder, og mens vi daglig fortsatt fylles med nyhetsinntrykk, dabber oppmerksomheten vår av og krigen blir etter hvert ganske så fjern fra vår bevissthet. «Det er urettferdig».

Folket i Ukraina fortjener at vi ikke glemmer dem. De fortjener at vi opprettholder søkelys på lidelsen de går igjennom og gjør hva vi kan for å hjelpe.

Vi som kristne har tusenvis av brødre og søstre i landet som tilhører den samme familie som oss; Guds familie. Om en av våre nærmeste hadde opplevd det de opplever, hvordan hadde vi da oppført oss? I samtale med noen av de som er rammet av krigen, var det tydelig at det de satte mest pris på ved vårt besøk, var at de ikke var glemt. At det var folk fra Vesten som husket på dem i denne vanskelige tiden.

Forvalte pundene

Vi lever i et land, hvor vi, til tross for høye strømpriser og økning i matvareprisene, vasser i overflod. Vi er betrodd mye, hvordan forvalter vi det?

I Lukas 19 finner vi lignelsen om pundene. Hvordan forskjellige mennesker fikk ulike pund å forvalte og hvordan de på ulike måter forvaltet dem. Jeg trekker parallellen til oss i kristne Norge. Vi er betrodd en del pund, hvordan forvalter vi dem? Er det meg og mitt som står i fokus? «Det er urettferdig!»

Venn med pinsen?

Når jeg nå her i Ukraina møter leger og sykepleiere på barnesykehus som mangler melk og bleier. Unge mødre som er klare til å føde, men som ikke stråler av lykke over det som snart skal skje, men har ansikter preget av redsel, frykt og bekymring for deres menn som kjemper i krigen.

Når ett ledd lider...

Vi skylder å stå sammen med dem og vi skylder å ikke la nyhetsstrømmen blekne vårt følelsesspekter. Mange av oss hadde sterke følelser og meninger om denne krigen da den brøt ut i februar. Men så har tiden, sommerferie, gleden over å kunne reise på ferie igjen etter pandemien og så videre ført til at de som lider blir litt mere fjerne for oss.

Iblant skammer jeg meg!

Paulus skriver til menigheten i Korint, at når ett lem lider, lider alle de andre med (1 Kor 12,26). Jeg hadde i vinter en operasjon etter å ha røket akillessenen tvers av. Ja, det var vondest i ankelen, men smerten bredte seg i hele kroppen. Sånn skulle det vært for oss som er en del av Kristi legeme. Når noen i familien, ett av lemmene lider, så kjenner vi det i hele kroppen.

Min oppfordring er, la oss ikke glemme, la oss ikke bli immune mot nyhetsstrømmen som daglig møter oss, om de som lider. La oss gjøre det vi kan, bidra, dele og vise omsorg. Det er å vise Kristi sinnelag! Vi har ikke lov til å glemme dem!

Og kan vi ikke gjøre annet, så la oss i alle fall be for dem. Vi tror jo på en Gud som svarer bønn?! At vi skal vasse i overflod mens våre søsken lider, «det er urettferdig!»