Det nådeløse bygdetrollet

Gullskillingen ligger og skinner i den lille sølvskålen på prestekontoret mens konfirmantene får sin undervisning.

Plutselig er den forsvunnet. Hansine får mistenkelighetens lys rettet mot seg.

Forfatteren Peter Egge skriver at «bygda var full av sladder om at hun skulle ha stjålet».

Hansine bedyrer sin uskyld, men igjen blir hun dømt av folkesnakket, og mange tror at 15-åringen står bak tyveriet av gullmynten.

Aktuell problemstilling

Denne snart hundre år gamle romanen tar opp et problem som er like aktuelt i dag.

Tiden er helt annerledes nå, grunnet det kvantesprang som er skjedd innen teknologi, kommunikasjon og lynrask formidling av informasjon og nyheter, men menneskene har ikke forandret seg.

I så henseende bekrefter et retrospektivt blikk, ikke bare hundre, men den to tusen år gamle Paulus' formaning: «Og lyv ikke for hverandre.»

Utsatt for bygdetrollet

For å si det litt lyrisk – å lese denne ekspressive romanen er som å rusle langs en vei med gullkantede milepæler.

La meg i denne korte artikkelen stanse for et par av dem.

Det er konfirmasjon i Nær kirke. Hansine vet at hun er utsatt for bygdetrollet – baktalerne, de onde rottene som gnager på hennes sjel.

Sognepresten har egentlig ingen mistenkte til tyveriet av gullskillingen, men ryktemakerne har arbeidet godt i mørket, og de onde tungene har klistret Hansine til mistenkelighetens gapestokk. Hun er allerede dømt, i publikums øyne.

Under gudstjenesten gjør presten et nummer av det sjuende budet og forklarer: «Du skal ikke stjele.» Han kikker på snei ned mot Hansine, folk letter fra benkene for å stirre på synderinnen.

Presten kaller Hansine fram – slik de gjorde på 1800-tallet – som den tredje i rekken, og spør: «Hvilket bud synes nå du etter din menneskelige forstand må være det viktigste? Si bare fritt fram din mening.»

Ydmyket presten

Atmosfæren er spent, så kommer det tydelig: «Du skal ikke si falskt vitnesbyrd (ikke lyve) mot din neste – vi skulle over alle ting frykte og elske Gud, så vi ikke lyver på vår neste, ikke forråder ham, ikke baktaler ham, ikke påfører ham slett rykte, men unnskylder ham, taler vel om ham og tar alt i beste mening».

På hel volley ydmyket hun presten, smelte til ballen og rett i mål! En genistrek av forfatteren.

Det avtegner seg snart et bilde av romanens hovedfigur som en fast og sterk karakter, men Egge portretterer henne også som en ungdom, senere voksen kvinne, som henter sin styrke i bønn til Gud: «Hansine var vant til å be Fadervår hver kveld før hun sovnet.»

Gullmynten

Usannsynligheten skjer: Fire år passerer, og en ung ingeniør som blir begeistret for Hansine gir henne en gullmynt – «bare mor og far fikk se den». Hun går til bygdas vesle bank, veksler den inn og setter pengene i banken.

Ved skranken sitter to taktløse menn «som lot skillingen gå fram og tilbake mellom seg. De vendte og dreide på den og la hodet på skjeve; de minnet om to apekatter, som hadde fått et lite egg å stelle med, og de hvisket seg imellom». Hørte de med blant lakeiene?

Her sitter det to hersens fariseere som puster til glørne av dommens ild. Skamme seg, skulle de!

Stemplet som både tyv og løgner

Når det litt senere ligger et brev til Hansine fra sognepresten – fra sognepresten – da spennes fryktens bue til det ytterste. Hvilken pil lå på den og fra hvilket kogger? «Hun var ordløs.» Da Hansine gjorde sin entr, «ble prestens ansikt mørkt, og han strakte seg etter den lille sølvskålen».

Hva gjorde han? Jo, løftet den helt opp i ansiktet hennes og spurte «om hun kunne huske at det hadde vært noen gullmynt i denne skålen?». Indirekte blir hun stemplet som både tyv og løgner. Jeg får lyst til å filleriste ham!

Et uåpnet brev

Presten har hørt om gullmynten og bankinnskuddet. Hansine forteller om gaven fra ingeniør Brinchmann, som nå befinner seg i Sør-Amerika. Han viser en bedre side av seg og sier at han har bedt ingeniørens søster skrive til sin bror. Dersom han svarer, vil hans ord enten frikjenne henne eller dømme henne.

Det kommer svar ganske raskt, men brevet kommer Hansine i hende, da hun gammel og skrøpelig bor på «Sankt Jørgens Huus». Det hadde ligget uåpnet i alle år. Hvorfor det? Og hva sto skrevet i brevet?

Det må være en hemmelighet inntil du selv anskaffer deg eller låner denne pikante romanen.