Det store «vi»

En dag skal barna forlate redet og stå på egne bein. Selvstendig, ja, men forhåpentligvis ikke uavhengig. Barna er fortsatt koblet til sine foreldre.

På en arbeidsplass fins det en opplæringsperiode. Målet er at den ansatte skal være selvgående. Selvstendig, ja, men ikke uavhengig. Den ansatte er fortsatt koblet med sine kolleger.

Prinsippene er akkurat de samme i troens landskap.

Hengitt til hverandre

Barnetroen er vanligvis sterkt knyttet til foreldre og hjem. Barnetroen blir ofte til en fellesskapstro hvor tilhørighet til menighetsflokken er ekstra viktig. Etter hvert modnes det forhåpentligvis fram en mer selvstendig tro hvor vi selv tar til oss Guds ord og pleier Jesus-relasjonen. Disippelskapets mål er selvstendighet, men aldri uavhengighet.

Tro uten et kristent fellesskap er misforstått og ofte umodent disippelskap. Vi trenger hverandre. Et av de mest brukte ordene i NT er ordet hverandre. Fellesskapsordet «koinonia» betyr å være like hengitt til hverandre som til Jesus. Troens selvstendighet er påkoblet, ikke frakoblet, fellesskapet. Det fins et stort «vi» midt i vår selvstendighet.

Selvstendige pinsemenigheter er også et poeng og et mål. Uavhengighet er derimot usunt.

Tilhørighet

På samme måte som tro og disippelskap trenger tilhørighet, trenger en menighet tilhørighet. Tilhørighet i vår sammenheng er mer enn å kalle seg en pinsemenighet. Det betyr å være koblet på et stort «vi».

I den forbindelse trenger vi å ta avstand fra den usunne oppfatning som har preget, og fortsatt preger, deler av Pinsebevegelsen. Læren om den uavhengige pinsemenighet er ødeleggende i faser av sårbarhet og behov for støtte «utenfra». Det gir grobunn for en usunn mistenksomhet mot andre ledere, og innskrenker muligheten for forandring og framgang for evangeliet i bygd og by.

Mitt inntrykk er at de menigheter som minst tenker de trenger hjelp og støtte fra storfellesskapet, er de som faktisk trenger det mest.

Storfellesskapets goder

Jeg er så takknemlig for det store «vi» som finnes i Pinsebevegelsen.

Kollegatreff, konferanser, ressursdeling, verktøy (som f.eks. Tentro, «Jesus hele livet» osv.), ledertrening, læringsfellesskap, kirkeplantingsskole, menighetsveiledning, misjons- og bistandsprosjekt, støttefunksjoner og hjelp i forbindelse med konflikter er noe av det gode vi finner i storfellesskapet.

Selvstendige menigheter som lener seg inn i et stort «vi», er vårt mål.

Sårbare faser

I ulike faser av et menneskeliv er avhengigheten ekstra synlig og viktig: Når vi er spedbarn, syke og døende. Det fins flere sårbare faser i et menighetslivsløp. I oppstartsfasen, som handler om nye menigheter, trengs Pinsebevegelsen som en pådriver og fødselshjelper.

Likeledes i fasen av nedgang og behov for vitalisering trengs våre menighetsveiledere for å bistå i veien videre.

La oss sammen sørge for at det fins et stort «vi» midt i vår selvstendighet.