«Det trofaste samlivet» og samtidskulturen – en replikk

Takk til Truls Åkerlund, Lars Christian Gjerlaug og Karl Inge Tangen for deres kommentar til utgivelsen av «Det trofaste samlivet». Takk for en saklig tone og ryddig tilbakemelding.

Det problematiske samlivet

Jeg deler i stor grad mye av det som ser ut til å være poenget deres: at vi som kirker både må være i stand til å ha et kritisk søkelys på samtidskulturen og samtidig stå opp for en klassisk forståelse av ekteskapet.

Både i boken og i den etterfølgende debatten fastholder jeg det heterofile ekteskapets særstilling. Samtidig mener jeg at vi må drøfte nærmere de teologiske konsekvensene av at homofile ønsker å leve monogame og trofaste samliv.

Det representerer jo et prisverdig alternativ til nettopp deler av samtidskulturen. Det hadde vært naturlig at mine teologikolleger hadde observert og anerkjent akkurat dette.

Artikkelforfatterne frykter at andre samlivskonstellasjoner vil kunne gjøre seg bruk av «trofasthetskortet». Dette er en frykt som ikke er spesielt sakssvarende i møte med denne boken.

Her tar jeg tydelig avstand fra tanken om at det trofaste samlivet prinsipielt kan åpne for polyamori og panseksualitet.

Jeg fastholder konsekvent tosomheten og monogamiet som et premiss i den samlivsetiske veiledningen som utgår fra de kirker som har Bibelen som rettesnor og norm.

Dette er også et uttrykk for at jeg forsøker å ha et bevisst forhold til samtidskulturen.

Det trofaste samlivet og «tidsånden» – en sluttkommentar

Når det gjelder spørsmålet om forholdet mellom etikk og idealer, deler jeg fullt ut påstanden om at «det er nettopp når vi frimodig løfter opp bibelske og etiske idealer» at vi vil være i stand til å komme til rette med utfordringene som samtidskulturen reiser.

Hele boken er jo et forsøk på å løfte etiske standarder, og gjentatte ganger skriver jeg om behovet for å vise skjelningsevne i møte med de deler av samtidskulturen som ikke spiller på lag med Bibelens budskap.

Her kunne artikkelforfatterne ha lest boken i mer velvillig retning.

Jeg kan også forsikre om at det nettopp er min frikirkelige og pentekostale bakgrunn som har motivert meg i skrivingen av Det trofaste samlivet.

Også jeg understreker behovet for «omvendelse, kostbar etterfølgelse og livs- og identitetsforvandlende gudsmøter».

Samtidig er vi nødt til å ta på alvor innsiktene vi får fra fortellingene til kristne homofile.

Vi må ikke snu ryggen til menneskers ærlige erfaringer av de sår, fortielser, fornektelser, skam og depresjoner som er en del av deres historie.

Vi må etterspørre hvilket forhold det er mellom disse erfaringene og vår teologi.

Jeg er glad for at Åkerlund, Gjerlaug og Tangen understreker nødvendigheten av at «de som kjemper med sin seksuelle orientering» skal bli tatt på alvor og at det er nødvendig med videre samtaler og dialog.

Det er på linje med hva Det trofaste samlivet framholder.