Dette er Konservativts krigshelt

«Hva har Ukraina og Vesten vunnet? Trolig ingenting vi ikke kunne vunnet ved å innlede fredsforhandlinger tidligere. Og nå tar omsider Vesten initiativ til forhandlinger, så får vi se om Russland tar imot tilbudet.»

Slik avslutter Nestleder Tomas Moltu i Konservativt en artikkel i Dagen der han insinuerer at det er Ukraina og Vesten som skal ta initiativ til forhandlinger.

Så får vi se hva Russland, i sin allmektige nåde, svarer.

Fredspolitikk

Den retorikken gjentar Konservativt stadig vekk. Begrunnelsen er ofte den samme.

«Min hensikt er å redusere død, ødeleggelse og risikoen for en global krig. Noen vil kalle det blasfemi – jeg kaller det ansvarlig fredspolitikk.»

Det skriver Truls Olufsen-Mehus, tidligere KrF-er og nykonvertert Konservativt-politiker, i Dagen denne uken.

Derfor er det bare én ting å gjøre:

«Ukraina kan neppe vinne uten Nato-innblanding, derfor må vi heller jobbe for forhandlinger med mål om varig fred.»

Krig lønner seg

Det konservativt glemmer, er at vi har prøvd strategien deres. Flere ganger.

I 2008 var det et annet russisk naboland, Georgia, som ble ribbet for sine to nordlige regioner Abkhasia og Sør-Ossetia.

Vesten svarte med Konservativt-metoden; ettergivende forhandlinger med en litt streng pekefinger.

Men hindret vi død, ødeleggelser og global krig?

Ja, kanskje. På kort sikt.

Dekadent knefall

Det viktigste spørsmålet er nemlig følgende: Hva lærte av Vladimir Putin av dette?

Jo, å invadere et naboland er god geopolitikk og i Russlands interesse. Vesten vil bli litt grinete, men de kommer fort over det.

I 2014 tok Russland over hele den strategisk viktige halvøya Krim fra Ukraina – fordi de er større og sterkere.

Igjen ble Vesten litt brydd, men de kom seg fort over det. Og, igjen noterer Russland seg Vestens slappe respons.

I 2022 invaderer de resten av Ukraina. Som svar foreslår Konservativt at Vesten tar initiativ til forhandlinger.

Historieløst

Det finnes en åpenbar historisk parallell her:

Den britiske statsministeren Neville Chamberlain var nok ganske fornøyd med seg selv etter å ha forhandlet vekk et annet lands områder til Nazi-Tyskland i 1938.

Han hadde til og med fått Adolf Hitler til å undertegne – i forhandlinger. Dermed var et krigstrøtt Europa skånet for en ny fullskala, europeisk krig.

Menneskeliv ble spart. I første omgang.

Freden som leder til krig

Konservativts tanker om at Vesten skal begynne å forhandle med Russland om Ukrainas territorier, er et moralsk havari ispedd en chamberlainsk selvtilfredshet.

Det inkluderer å kutte våpenstøtten for å presse ukrainerne til forhandlingsbordet.

Den amerikanske historikeren og Russland-eksperten Stephen Kotkin snakker stadig vekk om å ikke bare vinne krigen, men vinne freden.

Et vekkforhandlet, ribbet Ukraina ville aldri føre til fred.

Hitler været svakhet etter avtalen med Chamberlain og tok hele tsjekkiske delen av Tsjekkoslovakia.

Hvordan vil Putin oppfatte en lignende avtale der Vesten gir vekk store deler av Øst-Ukraina? Vel, spør østeuropeere. De kjenner historien. De vet hva som skjer når den russiske bjørnen lukter svakhet.

Konservativts messer om «varig fred». Hvor varig vil den være, egentlig?

Neste nasjon etter Vest-Ukraina, Moldova, er heller ikke NATO-medlem. Så de kan også glede seg til et storfint visitas fra øst.

Prisen for varig fred

Deretter kan man spørre seg om bedagelige NATO-land som Spania og Belgia (som fortsetter med svært lavt forsvarsbusjett og er langt unna slagmarken) er villige til å gå i krigen for Estland, Latvia og Litauen?

I dette scenarioet har NATO tross alt allerede vært villige til å forhandle vekk deler Ukraina – for spare noen promille av brutto nasjonalprodukt.

Det er en fristende og lettvint tanke å presse Ukraina til en ugunstig fredsavtale med Russland.

Konservativt tror de leder oss til fred, men i virkeligheten vil partiets utenrikspolitiske synsing bare føre til mer krig.

Den eneste veien til faktisk fred er å presse Russland til forhandlingsbordet.

Ja, det er vanskelig. Ja, det krever balansekunst for å unngå at russerne i desperasjon tyr til atomvåpen.

Men nok en gang er den smale sti eneste vei til frelse for Europa.