Din sjel trenger også et fast sted å bo

Marie Kondo (bildet) har blitt kjent verden over for sin enestående evne til å rydde huset sitt. Japaneren har skrevet flere bestselgere som tar for seg en noe uortodoks tilnærming til rydd og vask. I Netflix-showet «Kondo rydder opp» får vi et innblikk i hvordan hun tenker. Skal man rydde i garderoben sin må man, i følge Kondo, ta ut hvert eneste plagg, legge hånden på det og føle etter om plagget gir deg glede. Er svaret «nei» takker du plagget for tiden dere har hatt sammen, og kvitter deg med det. Jeg er usikker på om jeg i det hele tatt hadde hatt klær igjen i skapet mitt om jeg hadde brukt den tilnærmingen.

Men én tanke fra Marie jeg liker godt er idéen om at alt i huset trenger et «hjem» for at det ikke bare skal bli til rot. Når du tenker deg om så gir det god mening! For ingen trenger å lete etter kniver og gafler – men batterier og solbriller derimot er det ingen som har kontroll på! Når tingene i huset ikke har et konkret «hjem» får de hele tiden vilkårlige bopæler som igjen gir opplevelse av at huset ditt er rotete.

Det er alltid deilig å komme hjem. Uansett hvor gøy utflukten har vært er det ingenting som kan måle seg med egen seng og kaffetrakter. De aller fleste vet hvor de hører hjemme, sånn rent fysisk. Men kan du adressen til sjelens hjem? Så lenge sjelen er malplassert vil man alltid oppleve livet som rotete og ufullstendig.

Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»

Jeg elsker Jesus sin selvsagte respons etter at foreldrene har endevendt Jerusalem i tre dager for å finne ham: Visste dere ikke at jeg måtte være her i tempelet og drikke te med 70 år gamle teologer? 12-åringen Jesus var sikker i sin sak. Han tilhørte Guds hus. Mitt spørsmål til deg er: Er det like selvsagt for deg at du skapt for Guds hus?

For meg personlig var det en stor oppdagelse å innse at jeg ikke bare er skapt av Gud, men også for Gud. Jeg hadde i mine tidlige tenår brygget på en ganske definitiv overbevisning av å være kalt. Kalt til å bli noe. For noen. Jeg husker at jeg ganske kjepphøyt kunne forklare til mamma: «du skal være glad du er mor mi! For jeg kommer til å bli større enn Elvis!»

For en gledens dag det var da jeg innså at poenget med livet ikke er å gi meg selv ett navn – men å løfte opp Jesu navn! At jeg (og du) er kalt til å «se herrens skjønnhet og være i hans tempel». (Salme 27,4)

Mark Twain sa det sånn: De to beste dagene i livet, er dagen du blir født og dagen du finner ut hvorfor.

Han er inne på noe. For livet er jo, i seg selv, ubehagelig tomt! Bare likes og lønnsslipper liksom? Bare Netflix og chill? Jeg orker ikke tanken på å bare leve for livets skyld. Det er for stress. For meg må det være en dypere mening i min tilværelse for at jeg i det hele tatt skal være glad i livet.

I grisebingen innser den bortkomne sønn at han ikke var skapt for et grisete liv, og at han hadde rømt bort i fra det eneste huset som kunne gi ham sann mening og identitet. Han var aldri kalt til å forlate huset, men heller la huset være selve katalysatoren for et meningsfullt liv.

Her er en brannfakkel: Gud kaller ingen ut av Guds hus.

Joda, selvsagt kaller han oss til å bety en forskjell utenfor kirkens fire vegger, men huset, gudstjenesten og fellesskapet er katapulten som sender oss dit. ′