Dobbelt bokholderi eller felles retningslinjer?

Det er ikke få millioner som investeres årlig i ulike mobbekampanjer. Og faktisk er det slik at ‘Mobbing koster samfunnet milliarder’, står det å lese på nettet, og videre: ‘Hver mobbesak koster samfunnet minst 250.000,-‘ sier mobbeombudet i Nordland (februar 2024).

Men kostnadene i ødelagte liv og familiære tragedier lar seg ikke måle i kroner og øre, de er større og langt alvorligere enn det som kommer fram i ulike målinger.

Derfor må det satses på gode tiltak. Fra ungene er små må de trenes opp til å bli gode og hensynsfulle lekekamerater. De må lære at vi snakker ikke stygt til hverandre, heller ikke om hverandre, men vi behandler hverandre med respekt og velvilje. Dette er gode verdier som vi mener er viktig ballast å ta med seg inn i voksenlivet.

Hersketeknikk

Så er barnet blitt voksen og finner etter hvert sin plass i voksenlivet. Noen blir ledere, det være seg innom idretten, næringslivet, kirkelige etater eller i politikken.

Plutselig havner de oppi en debatt av ett eller annet slag, hvor ulike synspunkter brynes mot hverandre. Og hvis det attpåtil handler om å vinne en kampvotering, ser ikke bildet alltid vakkert ut. Det hagler med ukvemsord og påstander som ikke alltid tåler å bli ettergått. Vi blir vitne til regelrett mobbing, og ikke så rent sjelden, det som verre er: sofistikert hersketeknikk. Slikt skaper utrygge arbeidsplasser og manglende trivsel.

Uenighet i sivilisert form

Jeg sier ikke at det er slik overalt. Jeg sier heller ikke at det ikke skal være rom for meningsbrytninger eller at tydelig uenighet ikke er tillatt. Tvert imot, vi må øve oss i å romme ulike meninger og tåle hverandres uenigheter, men i siviliserte former som tåler dagens lys, også i møte med dem vi vil være forbilder for.

Det kan hende at egne barn sitter hjemme og ser debatten på skjermen. Gjelder det andre regler for voksne enn de som gjelder for barn? Selvfølgelig gjør det det, på mange plan, men ikke når det gjelder alminnelig folkeskikk og oppførsel. Da burde de samme prinsippene ligge i ‘bånn’: Gjensidig respekt, og vilje og evne til å lytte til det den andre har å si.

Lærdom som teori

Her må jeg tenke på beskrivelsen folket ga Jesus, i sammenligning med de religiøse lederne de hadde rundt seg: «Folket var slått av undring over hans lære. For han lærte dem med myndighet, og ikke som deres skriftlærde» (Matt 7,29).

Jesus praktiserte det han snakket om, han levde det han lærte, til forskjell fra fariseerne og de skriftlærde som ‘sa ett, og gjorde noe annet’. Altså: De praktiserte ikke selv det de belærte andre om. Derfor ble de heller ikke respektert av folket (Matt 23,3).

I sin omtale av disse, ser vi at Jesus både anerkjenner og irettesetter: «Alt det de sier, skal dere derfor holde og gjøre. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett, og gjør noe annet». De hadde all lærdommen som teori, men ikke i levd liv.

Praktisere det vi tror på

Dette blir vår store utfordring, enten vi er barn eller voksne: Vi må øve oss i å praktisere det vi tror på og som vi mener er rett. Da først blir vi troverdige når vi snakker om verdier, og vi blir gode forbilder og samfunnsbyggere som bidrar til å skape et trygt arbeidsklima og en sunn kultur.

Enten vi vil eller ikke, blir vi forbilder, på godt og vondt. Så har kanskje ungene sett på tv-debatten da, og fått med seg ordbruken. Er det sånn det er å bli voksen? Da er det lov, da, å bruke ukvemsord!

På samme måten lærer ungene at de ikke skal banne. Banning hører ikke med til god oppdragelse. Men om noen år er disse ungene blitt voksne, og noen har kanskje fått jobb i NRK. Da kan det synes som om det er fritt fram for banning. Og hvis noen påpeker det, så blir de fortalt at dette handler om kulturell frihet, og da er det greit.

Manglende integritet

En kollega overhørte en dyst mellom ei mor og sønnen. «Ja vel, da», kom det fra sønnen, «men bare vent til jeg blir stor, da er det lov, da!»

Denne replikken ble utgangspunkt for en nyttig samtale på vaktrommet. Kanskje var det sånn at noen av de pasientene som havnet i psykiatrien, slet med konsekvensene av det vi, i overført betydning, kaller ‘dobbelt bokholderi’, ett sett regler som de hadde fått med seg som gode verdier, og et annet sett regler som fikk styre voksenhverdagen? Sånt blir det rot av, rot og manglende integritet.

Stødige rollemodeller

Det største behovet i vår fragmenterte og mangetydige tid, er stødige rollemodeller. Ikke perfekte eller fullkomne sådanne, men ærlige og trygge ledere som vedkjenner seg egne svakheter og som samtidig er tydelige på egne verdier og som viser en klar retning for livet.

Og da vil jeg med stolthet vise til sambygdingen min, Nils Arne Eggen, som hadde ett rådende prinsipp i livet: «Dokk må gjer kvarander god!» Bruk godfoten og få ballen i mål! Da blir det lagspill og ikke solo-utspill. (Dermed fikk jeg sagt det eneste fordelaktige jeg har å si om den siste kommunesammenslåinga i Trøndelag: Vi to ble sambygdinger!)

Kona mi er den fødte leder

Å møte våre barn med forståelse er viktig. Men det er ikke det viktigste.