Du har ikke lov til å gå der og glemme

«Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», er kanskje den mest kjente setningen fra ateisten Arnulf Øverlands diktning. Gjentatt igjen og igjen i mange sammenhenger, fra arbeidernes kamp, likestillingskamp, urettferdig fordeling av goder osv.

Denne setningen har gjentatt seg i mitt hode, etter å ha lest Åpne Dører sin «World Watch List 2020». I og for seg lite nytt for oss som arbeider blant undergrunnskirken i asiatiske land. Vi kjenner godt igjen bildet som tegnes.

Men – det er samtidig en øyeåpner i disse korona-tider. Mens vi er fokusert på spredningen av viruset i vårt eget nærområde, land og verdensdel, har de kristne som lider for Jesu navns skyld kanskje gått litt i glemmeboka for oss i den vestlige verden?

Det siste året er fakta det at situasjonen for kristne som lever i land med forfølgelse og undertrykking har blitt betydelig verre. Mange steder har de til og med fått skylda for spredningen av viruset. Og virus brukes som en unnskyldning for å nekte de kristne å samles.

Flere steder ble de kristne nektet å markere julehøytiden og noen ble tildelt bøter tilsvarende flere års lønninger.

En nær venn av meg, en mann i slutten av tretti-årene med to små barn, har sittet i husarrest siden juni 2020. Det er nå overhengende fare for at han blir fengslet. Hans «kriminelle» handling er at han har forkynt evangeliet om Jesus.

På tross av det økende presset og forfølgelsen ser vi at de ikke gir seg. Når noe stenges, endrer de bare måten å gjøre ting på og så fortsetter de. De som tidligere møttes i grupper på 100 møtes nå i grupper på 20. Å ha møter online, som vi jo har blitt ganske gode på det siste året i vår del av verden, er bare utopi i en rekke land. Myndighetene slår kraftig ned på alle slike forsøk.

Tilbake til Øverlands dikt «Du må ikke sove», hvor det første verset er sånn:

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!»

Nå var det nok på ingen måte de forfulgte kristne Øverland hadde i tanke da han skrev dette diktet. Men jeg kjenner at det tar tak i meg. «Du har ikke lov å gå der å glemme»... Er det ikke nettopp det vi gjør med tanke på våre brødre og søstre? Ja, for det er jo det vi liker å kalle dem, de som lider for evangeliets skyld.

Paulus sier noe tankevekkende i 1 Kor 12,26; «For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg».

Det er lite vi kan få gjort praktisk for våre lidende trossøsken. Spesielt nå som alt av grenser og land er stengt. Men vi kan ha dem i tankene og be for dem. Vi tror vel fortsatt på bønn?

Kanskje vi skulle gjøre som en venn av meg sa; – Jeg har bestemt meg for at når jeg to ganger i døgnet står og pusser tennene, vil jeg samtidig be for mine trossøsken som lider. Tenk for et bønnebrus det ville bli over vårt kjære Norge hver morgen og kveld!

I perioder ser vi at ledende politiske skikkelser hever røsten mot forfølgelse av kristne. Men også fra de kanter har det stilnet i korona-tiden. Vi som kaller oss trossøsken skylder å holde våre forfulgte søsken oppe i bønn. Vi skal lide med dem, ta smerten deres til oss. Bære smerten, skammen, fortvilelsen med dem. Om ett lem lider... «Du har ikke lov til å gå der og glemme! Så min oppfordring blir; Husk å pusse tenna og be!