Duft av kvae, bål, nyslått gress og prydbusker i Hans Børlis lyrikk

Postulatet er hentet fra et fremragende foredrag om hedmarkdikteren, Hans Børli, holdt av biskop emeritus Per Arne Dahl.

Mitt litterære univers rommer ganske mange forfattere, men dem lyset stråler sterkest ifra, er uten tvil romanforfattere og biografer. Hos meg har essayister og lyrikere måttet ta til takke med husmannskår.

Det var imidlertid innen et møtebesøk i pinsemenigheten Betania, Eidskog for noen år siden. Etter talen ble jeg høytidelig overrakt boken «Hans Børlis beste dikt». 5–600 dikt – hans beste, wow! Men hvilket dikt som ble lest i dette overraskende intermesso, er ute av min erindring.

Jeg har ingen vansker med å forstå at dikteren fikk kredibilitet ikke bare utenbygds, men også utenlands.

Glitter i støvet

Dette betydelige opuset fra finnskogtraktene ble liggende på nattbordet en god stund, men det var den andre som oppdaget gullet, og ved høytlesning for henne, var det som om et hylster sprakk, innholdet kom ut og rommet ble fylt av en lun, god atmosfære. Det glitret i støvet – en krukkes skall brast. Står det ikke noe i Den hellige skrift om at «hun brøt alabastkrukken i sønder, og huset ble fylt av salvens duft».

For å si det litt poetisk – forskjellige aromaer fyller rommet når jeg leser Hans Børli; kvae, bål, nyslått gress, tømmer, mannssvette, sommerkvelder, nyskåret korn, mold, fersk ved, fugl, prydbusker, blomster, bark, sevje.

Men jeg er jo på evig jakt etter «troens spor i ord»? Finner jeg noe? Oi, det er som å komme på moltemyra med gullgule bær, en dag i august, mens det trolske slør av morgentåke smelter under en stigende sol!

Den lune hedmarklitteraten spenner opp et forventningens lerret med diktet «Under himmelen»: «Jeg levde mine år med Syvstjernen som nabo og vinden som omgangsvenn. Jeg kjenner de lave maurstiene mellom brukne strå på jorda, men også lengselens kongevei av lys der Guds fotspor står tegnet i stjernestøvet».

Jeg finner lyrikk som kan minne om skjøre, salomoniske formuleringer – «som epler av gull i skåler av sølv».

Gamle stier

Forresten – sti? Det sies at denne aparte dikter bruker ordet «sti» mer enn 70 ganger! Hvilke assosiasjoner får jeg? En gammel ferdselsåre, et godt sted å raste, lytte til skogsuset og fuglesangen. På de gamle stier får jeg kontakt med fortiden, for det er historiske fotspor som har skapt stien. Hva med de travle urbane i forhold til mennesker fra rurale strøk? Nylagt asfalt og tjærelukt eller knudrete stier med gulnede barnåler?

Dette er bibelinspirert tankeflukt! Profeten anbefaler det samme, som «veien til det gode» – «så skal dere finne hvile for deres sjeler» og anbefalingen lyder, «og spør etter de gamle stier».

Det ser ut til at den antikristelige tidsånd har berøringsangst hva enkelte ord betreffer; «Satan, djevelen, avgrunnen», og betrakter dette som ugress, men Børli gjør det motsatte. I den kraftfulle diktsamlingen «Isfuglen», skriver Børli følgende: «Den falne engel som Gud styrtet i avgrunnen går gjennom frosne skoger stum med brukne vinger slepende i rimet.»

Ordkunst

Emeritusen er selv litt av en ordkunstner. I foredraget nevnte han «de som gikk på trynet i kirkeveggen eller bedehusveggen», men som likevel «bevarte lengselen». Var Børli en av dem? Hadde han «selve urlengselen mot Skaperen – hadde han ikke det? Det tror jeg også, Dahl.

Kulturpastoren: Bergenshistorie og kjent norsk krim med gudstro i kulissene

Naturdikteren beundrer skaperverket: «Jeg har stått aleine og sett mot stjernene om kvelden – Jeg har alltid spurt. Jeg har aldri svart. Jeg har heller aldri hørt andre svare.» Skogens dikter stiller ord i rader som minner om da vi som barn tredde blåbær inn på et syltynt strå.

Trosbekjennelse

Men Gud? Eller Jesus Kristus?

I diktet «Min trosbekjennelse» løfter han særlig fram Menneskesønnen: «Jeg tror på den nakne legende om mennesket Jesus Kristus – jeg tror på ham slik han var – han som prediket kjærlighetens og brorskapets evangelium for pøbelen på byenes torg. Denne Jesus – det evige og sanne menneske – måtte dø mellom røverne på Golgata – Men hans Via Dolorosa går som en skinnende vei gjennom alle århundrer. Den store og gode menneskenes vei – mot lengselens morgenland.»

I diktet «Trosbekjennelse» skriver poeten som følger: «Jeg tror ikke på kjødets oppstandelse, Men Det evige liv tror jeg på.» En tilsynelatende umulighet? Slik kan vi resonnere når noe differerer fra et naturlig forventet teologisk peilepunkt. Under slike vinger gror ofte de ortodokses fordømmende undring. Visst ser jeg den polariserende setningen som teologisk uspiselig.

Imidlertid, det Gud krever for å gå gjennom den åpnede perleporten er bekjennelse og tro på ham, ikke bekjennelse av hva vi ikke tror. Skriften sier: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den den eneste sanne Gud, og han du utsendte, Jesus Kristus» (Joh 17).

Oppvigler

Børli hadde også dikt hvor oppvigleren kom fram. Kanskje er det bra at det som synes å være flegmatikerens stålkontroll på eget temperament brister, så også rabulistens stemme gjenkjennes!

Imidlertid – han skildrer også Jesu lidelse på Golgata kors.

I diktet «Vinter-Kristus» naken, med tornekrans: «Et blodig rosenblad sleit seg løs i nordenvinden og blåste inn i Menneskets hjerte.» Det blåste helt opp til Finnskogen.

Når en maskulin tømmerhogger dukker opp