Egentlig ganske redd

– Når jeg blir redd, reagerer jeg med sinne. Da føler jeg meg veldig liten, sier Arne Viste.

Det er særlig politiet som skremmer søndagsskolelæreren fra Stavanger. Noen ganger må kona be ham roe seg ned i møte med dem, men det er ikke alltid han klarer å høre på henne.

– Det er ikke greit sånn som politiet har håndtert dette. Det er helt horribelt!

Arne blir litt stille, som for å summe seg. Kanskje hører han konas stemme inni hodet. Nå må han velge sine ord med omhu.

– I møte med politiet… Du ser jo følelsene mine når jeg snakker om tematikken.

– Det er fortsatt veldig følelsesmessig sterkt for meg. Jeg er nesten blitt bitter, for det har skadet meg så mye.

David mot Goliat

Hadde livet til Arne Viste vært en tv-serie, hadde den trolig blitt kalt Breaking Good. Dette er historien om den middelaldrende familiemannen som sier opp ingeniørjobben sin etter 20 år.

Men i motsetning til den populære tv-serien Breaking Bad er det ikke en kreftdiagnose som ble vendepunktet for Arne, men en menighetstur til Kambodsja. Hensikten var ikke å sikre sin egen økonomiske framtid, men å framprovosere en rettslig avklaring om asylsøkeres rett til arbeid, mens de venter på å bli sendt ut av landet.

Og måten han gjør det på, er ikke å produsere metamfetamin, men å ansette asylsøkere og dokumentere det han mener er grunnlovsstridig praksis fra norske myndigheter.

Politiet, som har gått offentlig ut og advart mot 53-åringen, kaller det kriminalitet og korrupsjon. Stavanger Aftenblad kaller det Davids kamp mot Goliat.

Arne Viste selv har risikert sitt gode navn og rykte, toppet huslånet og solgt bilen i troen på at kampen for de ureturnerbare asylsøkerne er Guds vilje.

Annerledes midtlivskrise

Iført allværsjakke, romslige dongeribukser og en ustrøket skjorte, ser ikke Arne Viste ut som en typisk rettferdighetsforkjemper, verken av den intellektuelle eller rebelske typen, men så var det da også søndagsskolen som sådde den første spiren i Arnes opprør.

Ikke da han selv gikk på søndagsskolen, for da var han bare snill og føyelig, ifølge ham selv. Noe ungdomsopprør var det heller aldri snakk om, og han fortsatte stillferdig inn i det voksne livet.

– Jeg var en helt ordinær familiemann med hus, bil, kone og barn.

Opptatt av økonomisk sikkerhet og forutsigbarhet i livet. Asylsøkere hadde jeg liten interesse for, forteller Arne.

Selv om han har det sosiale engasjementet med seg fra oppveksten i Misjonssambandet, var det hans eget budskap, som søndagsskolelærer, som trigget det hele.

– Jeg fortalte barna om Davids kamp mot Goliat og innså at jeg ikke levde etter Davids eksempel, slik jeg oppfordret barna til å gjøre, forteller Arne.

For åtte år siden fikk familien Viste i oppdrag av adventskalenderen å invitere en asylsøkerfamilie på middag.

Søknaden deres om opphold var avvist av norske myndigheter, samtidig som hjemlandet ikke ville ha dem tilbake. Uten identitetspapirer og bankkonto er mannen ute av stand til å forsørge familien.

I et Google-søk noen måneder senere, dukker grunnlovens §110 opp ved det Arne kaller en «gudfeldighet».

«Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring», står det.

Kan det virkelig stemme at norske myndigheter har lov å nekte disse asylsøkerne å forsørge familiene sine?

53-åringen opplevde at Gud kalte ham til å be om en rettslig avklaring på spørsmålet, men politiet ignorerte henvendelsene hans, og den sivilrettslige stevningen han hadde forberedt, ble avvist.

Arne ansatte første asylsøker for å framprovosere en strafferettssak.

– Jeg var redd for bot og fengsel og hva menigheten skulle tenke om dette. Jeg fryktet vel at jeg skulle bli han marginaliserte fyren i fengsel som alle lurte på hva feilte, sier Arne.

Etter tre år tok han mot til seg og spurte om IMI-kirken kunne tenke seg å ansette en papirløs asylsøker fra Plog AS.

– IMI-kulturen er jo mest kjent for helbredelse og det åndelige livet. Derfor var jeg veldig i tvil om de ville gå med på det, men dét ville de, stråler Arne.

Et varmt smil brer seg om munnen.

– De sa de skulle ta mediekjøret, og hvis politiet kom ville de støtte meg i oppfordringen om å ta saken til retten. Det var så modig. For meg handler det om min familie og mitt hus. For IMI-kirken handlet det om mange ansatte og flere millioner i omsetning, men de var steintøffe på det, og det gjorde så dypt inntrykk på meg at jeg kjente at jeg ville gi livet mitt – ikke bare til Jesus, men til IMI-kirken også.

Med støtten fra kirken fikk Plog AS et løft og kunne ansette flere. Endelig kom det medvind i seilene til Arne Viste.

Ensom ulv

Den økte tilliten gjør at han får inntektsgivende arbeid i to år. Den siste tiden har han også fått støtte fra et samlet kristen-Norge, så vel som av politikere og sekulære medier.

I august fikk han Zola-prisen og på slutten av fjoråret mottok han Vårt Lands Petter Dass-pris og Aftenbladets statuett for å ha kjempet for papirløses rett til å arbeide.

Når Korsets Seier møter Arne Viste, har han imidlertid nettopp fått vite at det ikke er bruk for ham lenger i selskapet han har vært innleid i. Det er fire dager til jul og midt i en oppussing.

– Både jeg og kona kjenner at Gud er så god, sier Arne Viste, tilsynelatende uberørt av at han igjen er arbeidsledig:

– Det har sett styggere ut før og da har Gud båret oss, så vi er ikke like redde lenger. Det er et veldig sterkt liv. Kanskje Gud bare vil gi meg et hvileår nå, hvor jeg kan fokusere på saken og søke Gud.

Dét ville IMI-kirken også. En av pastorene i menigheten opprettet et gavefond til Arne og familien hvor støttespillere til sammen har gitt over 800.000 kroner.

– Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten. Jeg er egentlig en sånn ensom ulv og ikke flink til å bygge nettverk. Aldri i livet om jeg kunne ha startet en innsamlingsaksjon for saken min på denne måten.

Gavepakke til kristne

– Hvordan er det å vite at store deler av opinionen og et samlet kristen-Norge beundrer og støtter deg?

– Egentlig betydde nok støtten fra IMI mer enn støtten fra resten av Norge. Poenget mitt var ikke å få så veldig bred støtte, men å ikke stå alene, understreker Arne.

Han tenker seg litt om.

– Egentlig tror jeg saken min er en gavepakke for kristen-Norge.

– Hele tiden har det vært splittende saker som homoterapi og homovigsler, mens nå kommer det en sak som demonstrerer Jesu kjærlighet i praksis. Det gleder meg bare veldig at vi kristne kan stå sammen om det.

Og Arne, som selv har et klassisk bibelsyn, har med dette fått fornyet tillit til biskopene, ikke minst i kjølvannet av at tidligere Oslo-biskop Gunnar Stålsett selv har risikert fengsel og bot ved å ansette en ureturnerbar asylsøker.

– Det sier meg noe om at Guds rike kan være sterkt til stede i bispekollegiet, selv om de ikke er hundre prosent enige i bibelsynet til den konservative fløyen.

Vurderer sivil ulydighet

– Hvor går grensen mellom sivil ulydighet og Bibelens budskap om å sette undertrykte fri og lye Gud mer enn mennesker?

– Jeg har egentlig ikke tatt stilling til det, innrømmer Arne.

– Det står at du skal underordne deg myndighetene. Når det gjelder det med sivil ulydighet, er det viktigste verset at du skal underordne deg enhver myndighet. Grunnloven står over Kongen og Høyesterett. Hvis Høyesterett feller en dom som ikke er i samsvar med Grunnloven, ville jeg heller ha underordnet meg Grunnloven, fastslår han.

Nå venter han på å få en avklaring på hva norske myndigheter mener.

– Hvis Høyesterett finner at det er straffbart å hjelpe mine ansatte, og kan begrunne det, må jeg si opp de fleste av dem, men noen er i en situasjon hvor jeg må følge det bibelverset om at du skal følge Gud mer enn mennesker, sier han.

– Det kan dreie seg om sivil ulydighet i full offentlighet eller i det skjulte, men jeg er forpliktet til å hjelpe, sier Arne, som tror det er noen tilfeller hvor man kan forsvare sivil ulydighet, selv om han synes det er vanskelig.

– Jeg kan ikke overse de verdslige myndighetene. Det er et dilemma, men foreløpig handler det ikke om å være sivilt ulydig, men å finne ut hva Grunnloven og menneskerettighetene faktisk betyr. Det må avklares av domstolene.

Åndskamp mot materialisme

– Hva er det du frykter aller mest?

– Hvis det er én ting som har utfordret meg veldig, er det frykten for bøter og straff, eller at jeg mister inntekten. Den frykten sitter veldig dypt i mitt hjerte, og jeg tror de aller fleste kristne kjenner på det samme.

Arne blir svakt rød i kinnene. Han høres oppriktig frustrert ut når han fortsetter.

– Vekst, vekst, vekst. Alt skal vokse. Den åndelige krigen i Norge går på om kristenfolket våger å stole på Gud og være en motkraft til materialismen. Jeg bor også i et stort hus, men vi kunne leid et lite hus billig. Vi kunne hatt et like godt liv da, kanskje bedre.

– Hvilket tips har du til andre som har lyst å engasjere seg slik du har gjort, men som frykter konsekvensene?

– Da vil jeg si som i Bibelen: frykt ikke, fastslår Arne og advarer:

– Vi nordmenn er veldig glad i tryggheten pengene gir oss, men hvis du flytter tryggheten fra Gud og begynner å tenke at pengene skal være din trygghet, blir du redd. Pengene kan gjøre livet litt lettere, men du trenger kjærlighet og nærhet når livet er på sitt mest sårbare.

Han viser til Matteus 6 som sier at du ikke skal bekymre deg for hva du skal spise eller drikke eller kle på deg.

– Jesus er så tydelig på det. Det største hinderet for Guds rikes framgang er at vi stoler på pengene og ikke på Gud.

Den hindringen der har jeg kjent på, men jeg lærer mer og mer at Gud vil bære oss gjennom livet uansett, sier Stavanger-mannen, og deler to bibelvers til for å underbygge resonnementet.

– Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal du få alt dette andre i tillegg, står det. Jeg tenker det er midt i kjernen av Guds budskap om at du kan ikke tjene både G1ud og mammon.

Gleder seg til dommedag

Med de versene og gavefondet på 800.000 kroner går Arne Viste inn i det nye året. Nye runder i retten venter. Dommedag nærmer seg.

Først i lagmannsretten og så i Høyesterett, hvis anken innvilges. Kanskje må søndagsskolelæreren i fengsel.

– Jeg er ikke sikker på at jeg vinner, men jeg er sikker på at det jeg gjør er riktig og at Gud har en plan med dette. Det kan jo hende at jeg må et år i fengsel. Det kan sikkert være krevende, men det er ikke skamfullt for meg. Jeg kjenner at dette er en sak jeg, om nødvendig, vil gå i fengsel for, ivrer Arne.

Faktisk er det noe ved fengsel som virker litt tiltalende på ham:

– Jeg kan skrive bøker og blogger, jeg kan være der for andre fanger, og så har jeg faktisk en hemmelig drøm om å gjenoppta gitarspillingen, smiler han lurt, men skynder seg å legge til:

– Men så er det jo økonomien og familien og alt det der. Det er vanskelig, men jeg synes Gud er så tydelig og sterk på de bibelversene som handler om dom, rett og rettferdighet. Når jeg leser disse versene får de en ny glød. Det som handler om dommedag er noe vi er redde for, men nå ser jeg at de ofte handler om håp og sosial rettferdighet. På en eller annen måte fungerer de som løfter, smiler han forsiktig, nesten sjenert.

Kanskje er det ikke en fryktløs rettferdighetskriger vi har med å gjøre, men en vanlig mann – med en uvanlig tillit til Gud.

– Troen på en sterk Gud har vokst veldig, gjentar Arne Viste.

– Lenge sa jeg til mine venner at jeg tror kanskje vi taper, men jeg vet Gud vil vi skal ta kampen. Dommen fra Oslo tingrett er ikke særlig oppløftende. Jeg synes likevel jeg ser så mye Guds ledelse at jeg greier ikke tro på noe annet enn full seier.