Eks-homofile lykkelig gift med hverandre i 35 år: – Bare Gud kunne gi oss en ny identitet

– Det var ingen som forsøkte å konvertere oss. Vi søkte heller ikke til Gud for å bli fri fra homofili. Det bare skjedde naturlig som en konsekvens av det nye livet vi fikk på innsiden. Det kan ikke forklares, det må oppleves, slår Tove (79) og Bjørn (75) Refstad fast.

– Da vi tok imot frelsen ble vi helt nye skapninger. Det gamle ble borte og alt ble nytt.

Det norske ekteparet sitter i armkroken til hverandre en solfylt ettermiddag i sitt hjem i Tørboda i Sverige. For 36 år siden giftet de seg med hverandre, og har ikke angret en eneste dag.

Ikke dommere, men vitner

De to engasjerte seg sterkt i kampen mot partnerskapsloven på 90-tallet, og fikk oppleve mye motstand og storm mot seg da, men de er begge opptatt av å ikke dømme andre.

– Vi er ikke kalt til å være dommere, vi er vitner. Vi kan bare fortelle hva vi har opplevd, og håpe at det kan bringe håp og tro til mennesker som sliter, sier de.

Friheten til å fortelle hva Gud har gjort for dem, er de to villige til å kjempe for.

– Det må ikke bare være de homofile som har talerett, sier Bjørn.

Da de kjente at de skulle engasjere seg i partnerskapsloven på 90-tallet, var ikke det fordi de ville provosere eller lage bråk, forklarer Bjørn.

Vil gi mennesker håp

– Det var noe som Gud la på oss for å gi mennesker håp om forandring. Vi hadde jo levd i det homofile miljøet, og sett at mennesker ikke hadde det så godt. De gir inntrykk av at sola alltid skinner, men det er ikke sant. Gud ser tårene og elendigheten og Han ønsker å fortelle dem om den overnaturlige kjærligheten fra Ham.

Bjørn mener det må finnes en motvekt mot alle stemmene som sier at «du må bare akseptere den du er».

På 90-tallet, som i dag, opplever ekteparet at mange kristne var redde for å engasjere seg og snakke tydelig, også blant ledere. De følte at de sto mye alene i kampen.

– Mange frykter hva som skjer når man sier noe som er politisk ukorrekt. Derfor trekker mange seg unna, tror Bjørn.

– Noen ganger er er det viktig å få fram det som er ekte og sant og så får vi heller ta den støyten. De som kjemper på den andre siden er jo veldig frimodige på at de må bli forstått, godtatt og respektert. Den rausheten må slå begge veier, legger Tove til.

Ekteparet Refstad tror imidlertid heller ikke på konverteringsterapi, som for tiden blir heftig debattert i mediene.

– Jeg har ingen tro på det. Vi trenger ikke metoder og terapier, vi trenger at Gud kommer inn i våre liv og ordner opp i kaoset vårt. For oss var ikke forvandlingen noe menneskeverk, det var guddommelig, sier Bjørn Refstad.

– Da Guds ord fikk gjøre sin virkning i våre liv, kom alt på plass. Vi fikk en ny identitet, forteller Tove.

Ensom og usikker

Da Bjørn begynte å vanke i det homofile miljøet rundt Venstres Hus og Metropol i Oslo, hadde han 20 år bak seg på barnehjem. Han var ensom i storbyen og søkte selskap.

– Jeg kom på barnehjem da jeg var to år gammel, og disse vanskelige årene skapte nok en del identitetsproblemer hos meg. Jeg var veldig usikker på hvem jeg var og usikker i forhold til kvinner. Jeg vokste opp i en kvinnedominert institusjon, og hadde ingen kontakt med familien min, forteller han.

Han kjente på utrygghet når det kom til alt som hadde med ekteskap og familie å gjøre.

– Familieliv var veldig skremmende for meg. Jeg hadde bare negative assosiasjoner til det fra oppveksten, og selv hadde jeg mistet kontakten med min egen familie,

Som nyansatt bankmann i Oslo, ble den unge mannen introdusert for det hemmelige homofile miljøet i hovedstaden. Homofili var fortsatt ulovlig i Norge, men Bjørn forteller om et stort homomiljø i Oslo også da. Mange i banken der han jobbet, var homofile. Bjørn ble med ut etter jobb, og var snart en del av miljøet.

Han var på Metropol den dagen i 1972 da homofili ble avkriminalisert i Norge. Han husker at jubelen sto i taket da nyheten nådde dem. Senere viste det seg at Tove også hadde vært på Metropol samme dag, men de to visste ikke om hverandre på det tidspunktet.

Fikk kjæreste

– Jeg ble trukket mot dette miljøet, og begynte gradvis å akseptere og identifisere meg som homofil. Jeg kan aldri si at jeg kjente noe lykke ved det. Selv om jeg fikk kjæreste, følte jeg alltid at det var noe som ikke var som det skulle. Men det hjalp mot ensomheten. Det var godt å høre til.

Bjørn traff mange hyggelige mennesker i dette miljøet. Noen elsket å leve dette livet, men Bjørn minnes også mange intriger, mye utroskap og mye alkohol.

– Jeg fikk se baksiden av medaljen, sier han.

Nyttårsaften 1972 var Bjørn så deprimert at han tok en overdose med medisiner.

– Alt var meningsløst og kaos inne i meg, forteller han.

Det var da han ble introdusert for evangeliet. Først på et gatemøte i Oslo med den kjente kristne sangduoen Curt og Roland.

– Jeg sto som limt fast i asfalten da de sang og vitnet, forteller Bjørn.

– Det jeg hørte var nesten for godt til å være sant.

Senere dumpet han inn på et møte i Salemkirken, og der tok han bestemmelsen om å bli kristen. Det er nå 50 år siden.

Alt falt på plass

– Da falt alt på plass når det gjaldt min identitet. Jeg hadde aldri noen samtaler om det, ingen forbønn heller. Jeg bare møtte den oppstandne Gud. Uten at jeg forsto hvem Han var fikk jeg oppleve at Gud ryddet opp i livet mitt.

Nyfrelste Bjørn ble med i en bibelgruppe på Grünerløkka. Der traff han Tove for første gang.

Toves bakgrunn var like traurig som Bjørns. Hun vokste opp i et godt hjem og utdannet seg som spedbarn- og barselpleier. Men da faren døde, raste Toves verden sammen og hun ble deprimert. Det skulle bli veien inn i psykiatrien og rusmisbruk, der Tove var ut og inn av psykiatriske institusjoner i 14 år.

– Det var et helvete. Jeg fikk elektriske sjokkbehandlinger, og ble dopet ned.

På Gaustad sykehus ble Tove vitne til mye lidelse og flere av hennes medpasienter tok selvmord.

Det var i dette miljøet hun også begynte å misbruke rusmidler. Til slutt endte hun som sprøytenarkoman.

– Etter to år tok jeg overdose, ikke fordi jeg ville dø, men det var et rop om hjelp. Da ble jeg lagt på lukket avdelinger, i en celle med gitter og et toalett i ene hjørnet. Det var som et fengsel. Da sa mamma stopp og hentet meg hjem, forteller Tove.

Ikke forelsket i gutter

Allerede i tenårene hadde Tove vært plaget av at hun ikke ble forelsket i gutter, slik venninnene hennes ble. Velmenende mennesker rundt henne oppmuntret henne til å leve ut de homofile følelsene som dukket opp.

– Jeg vanket i Oslo, på de samme stedene som Bjørn. I løpet av årene etter at jeg kom ut av psykiatrien, hadde jeg tre ulike samboerforhold. I et av dem satte vi også ring på fingeren til hverandre, forteller Tove.

Som et havarert menneske på 34 år, ruset, radmager og desillusjonert, fikk Tove plass på Ten Centers jentesenter i Rakkestad. Ten Center var et arbeid som på den tiden drev oppsøkende arbeid blant rusmisbrukere i hovedstaden, og rehabiliteringssentre for narkomane.

– Første dagen måtte jeg kvitte meg med alle rusmidler og tabletter, og jeg var overbevist om at jeg ikke skulle få sove den natten. Men jeg sovnet momentant, og sov som et barn hele natten. Jeg fikk heller ingen abstinenser, forteller Tove.

Satt fri

– Slik var det for alle som kom inn dit. Guds nærvær var så sterk og vi ble omfavnet av bønn. Det satte oss fri,

Etter 15 forvandlende måneder på Ten Center, fikk Tove jobb, leilighet i Oslo og et godt kristent miljø rundt seg.

– Jeg ble en ny skapning og fikk et nytt sinn, Kristi sinn. Jeg begynte å tenke Guds tanker og speile meg i Gud når det gjaldt hvem jeg er.

Ivrig etter å fortelle sine gamle venner om sitt nye liv, tok Tove med seg noen venninner ned til Metropol for å vitne.

– De kjente meg, derfor fikk vi komme inn. Ellers var de veldig nøye med hvem de slapp inn, forklarer Tove.

– Vi fortalte om Jesus og ba for folk på Metropol. Mange ble sterkt berørt og gråt da de hørte oss fortelle.

Forelsket i en mann

Plutselig slo forelskelsen ned i Tove som en bombe. Og denne gangen gjaldt forelskelsen en mann.

– Jeg fikk gledessjokk, sier Tove.

– Jeg hadde aldri vært forelsket i noen mann før. Nå var jeg så forelsket at jeg nesten ikke fikk sove.

Tove hadde startet en cellegruppe på Grünerløkka i Oslo, og dit kom Bjørn.

– Tove ble så forelsket i meg. Jeg visste om det, men jeg trengte å gå igjennom en lang prosess før jeg var klar til å fri til henne, sier Bjørn og ser bort på sin kone.

I flere år var de bare gode venner.

– Jeg var livredd for alt som het ekteskap og familie. På barnehjemmet hadde jeg bare fått se baksiden av familieliv. Ødelagte familier preget av alkohol og vold. Men så begynte Gud å helbrede meg på innsiden.

Etter sju år, mens Bjørn gikk på Livets Ords bibelskole i Uppsala i Sverige, fikk han det klart for seg at han måtte reise hjem til Tove og fri til henne.

– Guds ord hadde bearbeidet meg og gjort meg klar til å bli en ektemann og en familiemann. På bibelskolen opplevde jeg at sannheten om hvem Gud sier at jeg er, overskygget de vonde erfaringene. Gud løste meg ut og gjorde noe helt nytt i meg.

Fridde

Bjørn reiste hjem i oktober 1987 og ba Tove sette seg før han kulle si hva han hadde på hjertet. «Jeg har bestemt at vi skal gifte oss på nyttårsaften», sa Bjørn. Og slik ble det. Da var Bjørn 39 og Tove 44 år gamle.

– Kjærligheten til Tove hadde vokst fram. Nå ble hun det aller viktigste for meg, sier Bjørn.

Tove hadde ventet lenge på sin Bjørn. Men nå var han her.

– Det var helt naturlig for oss å gå inn i ekteskapet sammen og ha sex med hverandre som mann og kvinne, sier Tove

Nå er det 36 år siden bryllupet sto, og begge karakteriserer livet sammen som en spennende reise. De er begge opptatt av å hjelpe enkeltmennesker, og har hatt et åpent hjem for mennesker som har trengt en trygg havn. De har også flyttet når de har opplevd at Gud har ledet dem til å bo i nærheten av mennesker som trengte deres hjelp.

– Menneskelig sett er det umulig å forstå det som har skjedd med oss, og mange tror kanskje at det er vi som har klart dette, og ikke Gud. Det er helt feil. Det var bare en overnaturlig styrke fra Gud som kunne sette oss i full frihet, sier Tove Refstad.