Leder
Eksklusjon er ikke en kjærlig ordning, men et mektig våpen
Jehovas vitner kaller praksisen «en kjærlig ordning», men forklaringen deres vitner om noe annet.
Eksklusjon er en kjærlig ordning, forklarer ekteparet Cathrine og Øyvind Jørstad fra Jehovas vitner i åpenhjertig samtale med Dagen.
Mens jeg prøver å forstå, så vil jeg først takke:
Det har nemlig vært svært innsiktsfullt å lese artiklene i etterkant av flere dager på besøk. Der opplever jeg at både familien Jørstad og deres lokale menighet åpner dørene og byr på seg selv.
I siste artikkel fra besøket graver Dagen dypere på et område der Jehovas vitner skiller seg fra andre trossamfunn. Nemlig deres eksklusjonspraksis.
Det betyr at dersom et medlem mister troen eller velger å leve i synd, så vil menigheten kutte kontakten. Det inkluderer venner og familie knyttet til Jehovas vitner.
En slik skjebne er brutal, siden Jehovas vitner stort sett prioriterer å omgås hverandre. Likevel fastholder de ordningen:
– Det er en kjærlig ordning på flere måter. For det første fordi vi gjør det Jesus sa om å holde menigheten ren og beskytte dens fred og enhet. Det er utrolig viktig. Samtidig vil jo det å oppleve å bli ekskludert kanskje få personen til å tenke seg om. Kanskje det vil være an ansporing til å ville ordne opp, sier Øyvind Jørstad.
«Eksklusjon er en kjærlig ordning.» Samme setning står som overskrift på Jehovas vitners nettside for å forklare praksisen.
Som et forsvar henviser de til Paulus sine ord til korinterne:
«Det jeg mente med det jeg skrev, var at dere ikke skal omgås en som kalles bror, og som likevel lever i hor eller er grådig, eller som er en avgudsdyrker, spotter, drukkenbolt eller ransmann.»
Konteksten her er en mann i menigheten som lever med sin fars kone.
Jehovas vitner er langt fra de eneste som har praktisert en eller annen form for eksklusjon knyttet til menigheten. Er man samboer eller lever i et likekjønnet ekteskap har man som oftest ikke samme rettigheter til medlemskap eller tjeneste i norske bedehus eller frikirker.
Å ekskludere familien og venner derimot, der står Jehovas vitner alene – til tross for at vi i stor grad leser samme bibel.
Det er Øyvind Jørstads siste to setninger jeg henger meg opp i:
«Samtidig vil jo det å oppleve å bli ekskludert kanskje få personen til å tenke seg om. Kanskje det vil være an ansporing til å ville ordne opp?»
Her kjenner jeg ikke igjen den Gud som jeg leser om i Bibelen:
- «Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet», står det skrevet der.
- Bibelske karakterer som Daniel og Josef lever tett på og bli opphøyd av sine hedenske konger.
- Jesus forkaster heller ikke Judas, selv om han vet at disippelen lever i synd og stjeler fra kassen. Til slutt var det Judas som brøt kontakten med Jesus. Ikke omvendt.
Den kjærlige ekskluderingen til Jehovas vitner virker derimot veldig ytrestyrt og dermed dypt menneskelig. Dette minner meg dessverre heller om regimer som Øst-Tyskland der frykten for å bli angitt fra de nærmeste holdt regimet i sjakk.
Menneskets behov for fellesskap brukes som kontrollmekanisme. Hjerte og sinn er mindre viktig.
For Jehovas vitner vil nok deres unike holdning til ekskludering bekrefte at de er de utvalgte.
Dessverre, vil jeg si, besluttet Statsforvalteren 22. desember å trekke tilbake Jehovas vitners registrering som trossamfunn etter trossamfunnsloven, noe som vil fungere som en ytterligere bekreftelse.
Kun de innvidde i Jehovas Vitner har fått et sant og ekte lys over dette fenomenet. Og stå fast ved Jehovas ord vil koste i møte med verden.
Alternativt er de på ville veier. I så fall er praksisen ganske grusom.