Ektemannen døde av korona. Nå viderefører Heidi (60) visjonen Geir hørte fra Gud

I disse dager er det fem år siden Geir og Heidi Korneliussen åpnet dørene til Storstua Omsorgs- og Konferansesenter. Uten en krone i lomma tok de over stedet, med et inderlig ønske om å hjelpe mennesker. Nylig feiret de jublieet med møtehelg og fest.

– Geir så virkelig andre mennesker og hadde en unik evne til å få fram det gode som bodde i dem, sier Heidi. Nå har hun vært enke i ett år og fire måneder.

Fra asylmottak til hotell

Storstua, godt synlig ute på jordene i Røyken kommune sør-vest for Oslo, har gjennom årene vært både aldershjem, hotell, skole og asylmottak.

Nå har bygget, som fortsatt eies av Thon-gruppen, blitt et ressurssenter for kristne fra alle evangeliske trossamfunn. Samtidig har senteret et ettervernstilbud, der mennesker med utfordringer kan få et springbrett tilbake i samfunnet.

Ekteparet Korneliussen, som med bakgrunn både som bestyrere i Evangeliesenteret, og som vertskap på Visjon Gjestegård og Hallingskarvet hotell, hadde lenge gått med en drøm om å skape et inspirasjonssenter for Guds folk i Norge.

Kjærlighet gjør blind

Geir og Heidi traff hverandre i 1991. De hadde begge brutte relasjoner bak seg, men fant troen og hverandre omtrent samtidig.

– Jeg var nyseparert og hadde fire barn. Vi ble raskt en stor familie med til sammen fem døtre og en sønn, forteller Heidi.

Problemet var at Geir var rusmisbruker.

– Men kjærlighet gjør blind, konstaterer Heidi.

Selv hadde hun akkurat blitt en kristen, og Geir fulgte raskt etter. Men han ble ikke fri fra rusen.

– Geir var snill, men når det er rus med i bildet blir ikke livet bare fryd og gammen, innrømmer Heidi.

– Blant annet dreier det meste i familien seg om at rusmisbrukeren skal få det som han vil.

Heidi fikk imidlertid et løfte fra Gud om at Geir skulle bli rusfri. Etter at han ble frelst, vokste hjertet hans seg større og større, og han ønsket at mennesker skulle komme inn i gavene Gud hadde gitt dem, forteller enken i dag.

– Jeg unner ikke folk å oppleve årene med en rusmisbruker i huset. Rusmisbruk fører med seg manipulasjon og rusmisbrukeren krever mye fokus. Det var jeg som måtte drifte familien. Samtidig var disse årene de sterkeste i mitt kristne liv. Jeg fikk mange bønnesvar og Gud ga meg styrke til å håndtere de daglige utfordringene, sier Heidi.

Satte foten ned

I 1997 kom imidlertid Heidi til et punkt der hun var sliten av alt. Hun satte ned foten. Geir måtte velge mellom rusen og familien. Det endte med at hele familien pakket sakene og dro på familierehabilitering på Østerbo Evangeliesenter ved Halden.

– Det ble et helt nytt liv, selv om det tok meg halvannet år å senke skuldrene og venne meg til å ikke behøve å være den sterke i ekteskapet lenger. Jeg måtte tørre å stole på at Geir tok ansvar, sier Heidi.

Oppholdet på Østerbo varte i seks år. Etter hvert ble de miljøarbeidere og bestyrere på andre sentre, før tiden var inne for noe nytt. Ekteparet ble de første bestyrerne på Visjon Norges gjestegård i Hokksund. Derfra bar det til fjells og Hallingskarvet hotell.

Da ekteparet sluttet på Hallingskarvet flyttet de inn i bobilen i oktober og bodde der fram til februar 2018. Gud hadde talt til dem om at de skulle tilbake til Østlandet. Da oppdaget de at hotellet i Røyken sto tomt. Dette var stedet der ekteparet kunne virkeliggjøre sin visjon.

Uten en krone i lomma

– Da vi skrev under kontrakten i Oslo, hadde vi ikke engang penger til en kopp kaffe å feire milepælen med, men vi satset i tro, og på ordet som vi fikk fra Salme 127.1:

«Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves.». Det har han gjort, fram til i dag, slår Heidi fast.

Hun beskriver sin avdøde ektemann som en som ønsket at mennesker skulle komme inn i gavene Gud hadde gitt dem.

– Bare andre fikk skinne, så var det ikke så nøye med ham selv. Han så virkelig andre mennesker, forteller hun.

Heidi forteller om en mann som hadde en unik gave i å prate med barn og barnebarn.

– Et av barnebarna spurte meg om hvem som skal sitte oppe om natten og prate med dem når ikke bestefar kan det lengre.

Korona-sjokket

I 2018 åpnet de dørene til sitt nye senter, og alt så lyst ut. Tre år senere slo koronapandemien til.

Geir døde 20. november 2021, bare 59 år gammel, etter at han ble smittet av koronaviruset. Han ble alvorlig syk med lungebetennelse og til slutt sviktet lungene etter at han hadde ligget åtte dager i respirator.

«Han vil bli dypt savnet for sin unike personlighet, glede, visdom og utstråling,» skrev kona hans Heidi på Facebook etter hans bortgang.

Geir og flere i miljøet på Storstua hadde ikke tatt vaksinen.

Mange tenkte at tragedien som hadde rammet, ville bety kroken på døra for Storstuas virksomhet. Geir var jo selve drivkraften på stedet.

Men nå er det ett år og fire måneder siden Geir døde, og Storstua lever i beste velgående.

Var forberedt

– Det var som om Gud hadde forberedt meg på det som skulle skje, sier Heidi til Korsets Seier.

– Vi hadde jo stått sammen om alt vi to, men 14 dager før vi begge ble korona-syke, hadde vi forsterket styret, og sommeren før Geir døde hadde vi etablert et lederteam for stedet. Det virket som om Gud hadde forberedt oss slik at det var mulig å føre driften videre, sier Heidi.

Hun forteller at fordi Geir hadde vært mye syk året før han døde, hadde hun begynt å ta tak i oppgaver som Geir tidligere hadde tatt hånd om. Hun tok også Etablererprøven, som er et krav for å drive et sted som Storstua. Det hadde Geir oppmuntret henne til å gjøre.

– Dagen han ble sendt på sykehuset var han i nær koma allerede før han dro. Jeg tror han skjønte at noe skulle skje, sier Heidi.

– På sykehuset ble han lagt i koma, de ga oss håp om at det kunne gå bra, men jeg var forberedt på at dette ikke kom til å gå min vei. Han hadde vært mye syk det siste året og var ikke i fysisk god form.

Ikke vaksinert

– Hva tenker du i dag om at dere ikke vaksinerte dere?

– Verken Geir eller jeg hadde fred for å ta vaksinen. Jeg tenker ikke på hva som kunne ha skjedd hvis vi hadde vaksinert oss. Men generelt vil jeg si at folk må selv kjenne fred for hva de vil, og ikke bli pålagt utenfra hva de skal gjøre. Her på Storstua valgte alle selv om de ville vaksinere seg eller ikke.

– Da spredningen skjedde her på huset, var vi som i et hvilket som helst annet hjem. Vi hadde et 20 talls mennesker som bodde her fast, som frivillige og i ettervern. Vi var i kontinuerlig kontakt med kommunelegen, og fikk skryt fra dem om at vi fulgte forskriftene, presiserer Heidi.

Hun har stor respekt for folk som ble isolert på rommene sine i ti dager i karantene uten å være syke.

Hadde fullført løpet

Mange tenkte nok at nå var videre drift av Storstua en umulighet. Både koronapandemien og Geirs bortgang gjorde at det så mørkt ut.

– Det tenkte aldri jeg. Visjonen for stedet brenner i hjertet mitt og jeg var helt klar på at vi måtte fortsette, tross alle hindringer. Året som ligger bak har vært et utrolig år. Men jeg hadde aldri greid det uten alle de frivillige på huset, og ledergruppa vår, presiserer Heidi.

Etter Geirs død har hun ført arven og visjonen videre.

– Det har vært kamper. Vi hadde jo ikke holdt på lenge før korona kom. Mange andre liknende steder gikk dukken, men Herren holdt sin hånd over oss. Regningene ble betalt, ofte på en overnaturlig måte. Folk ble minnet om å gi, og kontoen som hadde vært helt tom, ble fylt opp akkurat i tide før forfall av regningene. Vi har faktisk hatt mulighet til å pusse opp og oppjustere stedet under koronatiden, forteller hun.

Så kom oppgangen i strømprisene, men Storstua har fortsatt lys i lampene.

Bølger av savn

– Det er et mirakel at vi er der vi er i dag, sier Heidi.

– Har du fått tid til å sørge?

– Ja, på grunn av en fantastisk frivillig stab som har tatt ansvar, har jeg kunnet komme og gå som jeg ville. Jeg har vært privilegert som har så mange rundt meg, mener Heidi.

Hun opplever både opp- og nedturer. Plutselig kommer det bølger av savn. Hun og Geir har alltid stått sammen i liv og tjeneste. Nå er hun alene.

– Jeg er en som har vært gjennom mange prøvelser i livet. Jeg har mistet mange nære. Men jeg merker at jeg blir båret. Til de grader.

Geir etterlater seg et stort tomrom, men Heidi ser at mennesker står klare til å ta over.

Ettervern

Under koronatiden bodde det cirka 20 personer på Storstua fast. Det var mennesker som jobbet frivillig, var på ettervern eller drev arbeidstrening.

– Det er selve nerven i driften vår. Vi hadde ikke kunnet drive uten frivillighet. Samtidig kjenner de som bidrar at det er bruk for dem. Her har vi både tidligere kriminelle og rusmisbrukere blant staben, forteller Heidi.

Storstua har avtale både med Evangeliesenteret og Kriminalomsorgen om ettervern og arbeidspraksis. De samarbeider også med fire fengsler, der fanger som ikke har noe nettverk kan komme og avvikle sin permisjon.

– De er veldig fornøyd med å komme hit. De føler at vi er et hjem, sier Heidi.

Noen av Storstuas medarbeidere har kommet rett fra gata. I miljøet av omsorg og varme, blir de viktige ressurser for stedet.

Derfor kan Storstua betjene både vanlige hotellgjester, konferanser, menighetsweekender, drive catering og leie ut til leirer.

– Dette gir oss viktig økonomisk bidrag til driften, forklarer hun.

– Vi har nå en plan for hele kommende år, men hvem vi har i stab må planlegges fra uke til uke, forklarer Heidi.

Mirakler i kø

Den åndelige virksomheten på stedet, er det viktigste for Storstua. Heidi forteller at det er møter hver kveld, som ofte sendes digitalt på Facebook. I tillegg arrangeres det konferanser. Det er bønn hver morgen fra klokken sju til ni, og også ved lunsjtider. Bønnerommet i tredje etasje er flittig brukt.

– Jeg merker at Gud blir bare større og større for hver dag gjennom alle de miraklene vi har opplevd i økonomi, en men også at vi ser folk bli frelst og få et helt nytt liv. Det er sterkt å se folk komme rett fra gata, og ikke hatt noen tro, ta imot Jesus og få et helt nytt liv. Det motiverer oss mer enn noe annet, poengterer hun.

For Heidi har Storstua blitt en livsstil. Hun forteller at hun er tilgjengelig 24 timer i døgnet, og stortrives med det.

Hun gleder seg også over å se at etter Geirs bortgang har mange nye kommet fram med sine gaver.

– Vi ser enda tydeligere hva vi har i huset. Nye forkynnere ser dagens lys. Likeså nye musikere, møteledere og praktiske medarbeidere.

Heidi lever i forventning. Hun føler at noe er på gang i det åndelige, og kan fortelle hvordan folk har blitt møtt av Gud og helbredet bare gjennom å være i miljøet.

– Vi har stadig gjester som kommer etter å ha søkt på internett. Mange av dem er jo ikke kristne, men en kveld kom det en gjest og fortalte meg at skriftstedet som står utenfor hotellrommet hans gjorde ham så oppmuntret etter en krevende dag.

Heidi tror ikke gjesten var verken kristen eller ante at det som sto var et bibelvers. Men det viktigste var at det påvirket ham.

– Vi slår ikke gjestene i hodet med Bibelen. Det er ikke det vi sier, men det vi gjør som er det viktigste, mener hun.

– Gud er så stor. Det er så herlig å se hvordan folk blomstrer når de kommer innenfor veggene her. Storstua har mange spennende år foran seg, konstaterer Heidi Korneliussen.