Elske vår neste når kjærligheten blir kald hos de fleste

Det blir ikke siste gangen det brenner i Europas storbyer, vi må forberede oss på en ny virkelighet i Europa. En virkelighet med større sosiale spenninger, flere opptøyer og til slutt en erkjennelse av at Vest-Europa ikke lenger har en vesteuropeisk majoritetsbefolkning.

Kriminelle elever

For mange år siden var jeg med i en menighetsplanting. Et fantastisk arbeid som handlet om å nå ut til innvandrere i en av de mest belastede bydelene i Sverige, Hissingen i Göteborg.

Det var mange tragiske skjebner i nabolaget, her gikk saksbehandleren for sosialhjelp i arv. Forventningene til fremtiden var på bunnen og veien til rus og kriminalitet kort. Mine elever på ungdomsskolen var allerede kriminelle og tilbød meg som lærer å kjøpe tyvegods.

Slike bydeler finnes i alle byer i Europa i dag. Fellesnevneren er at befolkningen har lavere utdannelse, lavere sosial status og liten tro på fremtiden.

Ikke våre verdier

Jeg deltok for en del år siden på et integrasjonssymposium i Østerrike med pastorer, sosialarbeidere og ledende politikere.

«Vi har mistet kontrollen over utviklingen», fortalte sosialsjefen i en bydel i Salzburg til meg. «Det er ikke våre verdier som vinner, men de mest ytterliggående mullaenes verdier. Salzburg forvandles til en by styrt av sharia, for de er de eneste som når ungdommene. Dessverre med et budskap av hat. Dette kan jeg ikke fortelle i offentlighet, for da skulle alle bli rasister».

De fleste revolusjoner har blitt født blant fattige desillusjonerte mennesker uten håp. Det er det vi ser vokse i dagens Europa. Vi har et voksende parallellsamfunn i Europa med andre sosiale koder, identiteter og verdier enn majoriteten. Om noen tiår har disse miljøene blitt Europas dominerende kultur.

De fattiges ideologi

Tragedien er at fattige i Europas storbyer er lett bytte for ekstreme og voldelige ideologier. Kommunismens og fascismens budskap var det som nådde Europas fattige for hundre år siden. Disse forkynte aldri toleranse, men hat mot andre, særlig de som ikke var kommunistisk eller renrasig nok.

I dag kan vi legge til islamismen som de fattiges ideologi. En ideologi med like stort potensial for vold som de to andre. Vi står altså foran en ytterst sammensatt og vanskelig situasjon i de fleste bydeler i Europa, og ilden fra gatene i Frankrike kan snart brenne i mange, mange andre byer, også i Norge. Protestene trigger nasjonalisme, rasisme hos europeere og skaper dermed en dødelig cocktail av vold.

Hva skal vi gjøre?

Hvordan skal vi som kristne møte dette? Skal vi delta i den økende innvandringskritiske (og rasistiske) stemningen? Eller skal vi holde fast på en naiv tro på at ingen utnytter systemet, at kriminaliteten ikke øker og at alle kommer til å bli som oss når de flytter hit?

Jeg er overbevist om at verken høyre- eller venstresiden sitter på løsningen. Venstresiden har rett i sin grunnholdning: Vi må hjelpe de svake og rasisme er et dødelig gift. Men også høyresiden har rett: Masseinnvandringen er et kulturelt og sosialt selvmord. Å tro at massiv innvandring fra hele verdens problemområder skal ende med et stort fargerikt fellesskap er, for å si det forsiktig, ekstremt naivt.

En annen stemme

Jeg tror det sporet vi derimot bør velge, er å handle i stedet for å velge politisk side. Vi bør gjøre det vi er best på som kirker; være løsningen. Den løsningen er ikke politisk.

For i Europa er det også en annen stemme som taler tydelig: Evangeliet. Det er nemlig ikke bare moskeer som bygges i belastede bydeler, det gjør også kirkene. Bakgårdskirker og gymsalkirker med afrikanere, latinos, asiater, arabere og persere. Menigheter som når unådde folkegrupper midt i Europas største problemområder.

Veksten blant migrantmenighetene er så stor at snart er over 50 prosent av Vest-Europas pinsevenner første- eller andregenerasjons innvandrere.

Mens andre ideologier og livssyn forer etterfølgerne med hat mot andre, så er budskapet fra korset å elske sine fiender. Det er dette som også preger disse menighetene.

I nabolaget

Vi har et oppdrag som Kristi kropp: Å være salt. Alle folk og nasjoner skal nås med evangeliet. Vår store fordel er at vi ikke lenger behøver å dra til andre siden av jorden for å nå andre med evangeliet. I dag kan vi nå dem i våre nabolag eller en kort busstur fra vårt eget hjem. Dette er løsningen foran alt annet.

Evangeliske, frikirkelige og karismatiske kirker fremstår i dag som løsningen på Europas største utfordring. På samme måte som kristen lekmannsbevegelse løftet Europas fattige opp fra fattigdom for hundre år siden (uten vold), så er også i dag kirkene den beste løsningen for integrasjon og en vei bort fra hat.

Evangeliets kraft

Så i en tid da kjærligheten blir kald hos de fleste, hvor nasjonalismen og hatet mot andre nasjonaliteter og kulturer øker, bør vi elske vår neste. Vi bør vinne dem for Kristus. Den som tar imot frelsen endres, og da blir man også delaktig i kjernen av den europeiske kulturen: den nye skapningen i Kristus.

Så er altså evangeliet en kraft som både bekjemper rasismen og samtidig endrer kulturer. Noen bedre vei til integrering kjenner jeg ikke til.

Vi har en sjelden mulighet til å kunne nå mennesker med evangeliet i dag, men skal vi gjøre det, må vi endre vår tenkning. Vi kan ikke møte arabere, persere, somaliere, indere og afghanere om våre hjerter er fylt med forakt og frykt. Men vi når dem om vi møter dem med en invitasjon til te og samtale. En samtale som til slutt leder til forvandlede liv og nye søsken i Kristus.