«En aldrende prest fanget i profetien om sin egen død»

De etterlot seg hekneveven – av skjønnhet som produsert i himmelen – med sine tynne, vidunderlige tråder og masker, et henrivende opus, selv om datidens pamfletter «bebudet dommedag og apokalypse» – et kunstverk av dimensjoner, femten års arbeid.

«Noe av garnet var blankt som sølvtråd, annetsteds var det innfarget med et utall kulører», med stor rødoransje krans i midten og innenfor ildspyttende skapninger over et flammehav, deretter kristendommens kors.

Avskrifter med eldgamle vitneforklaringer «tydet på at Heknesøstrene var anklaget for trolldom, fordi noen hadde overhørt dem drive signeri og diabolisme.» Presten fikk gjennomgå av fogden og presten fra Fron: «Dette er Satans verk. Og dette har De døpt i Faderens navn, Krafft?»

Morbide tilstander, altså! Det var jo bevist at kroppen hadde «Stigma Diabolicum», det vil si djevelens merke.

300 år fram

Åpningskapitlets retrospektive betraktninger avsluttes på følgende vis, «Søstrenes skjebne i døden ble glemt, men det skulle bli umulig å glemme vevnaden som forestilte Skråpånatta, den kjente verdens siste dag, og like umulig å glemme søsterklokkene, som skulle ringe denne natten inn».

Forfatteren fyrer av et betydelig langskudd ved å skyte fortellingen tre århundrer videre mot 1936, gjennom krigsdramaet med norsk kamp mot nazismen.

Sogneprest Kai Schweigaard ble imidlertid liggende og grunne på historiene om Skråpånatta, «i dem var kristentroen og folketroen forent, og resultatet sammenfalt brukbart med Åpenbaringen».

Troen var innrettet slik at de døde kom ikke til himmelen, men ble liggende i sine graver til den ytterste dag, og ved Skråpånatta skulle jorden skrapes ned til bart fjell og de døde stå opp til doms ved soloppgang.

Blir sjela gammel?

Jeg røper ingenting av forløpet, men som kulturinteressert pastor, går jeg forfattere etter i sømmene for om mulig å finne hva jeg kaller «troens spor i ord». Og jeg utbryter som Espen Askeladd: «Jeg fant, jeg fant!»

Astrid, den dristige syttenåringen, barnebarnet til forrige Astrid som døde i barsel i 1881, fikk på prestekontoret tak i nøkkelen til støpulen – den befant seg på presten Schweigaards kontor, hengende på treskulpturen Kristus selv, på hans stortå, der blodet rant fra et stikksår, nedover leggen. Med bankende hjerte stjal hun seg inn i det hellige kontoret og tyvlånte nøkkelen. «Hun tvang seg til å se på Frelseren. Tornekronen, såret.»

Astrid ville vite litt mer om sjela og gikk til presten Schweigaard: «Blir sjela gammel med tida? Og er det slik at sjela ikke dør likt med oss?» Det utspinner seg en interessant passiar dem imellom.

Prestens glansnummer

Meget kan sies om den sterke, selvsikre presten Schweigaard, som tjente som sogneprest i Butangen i 65 år. Men plassert i prekestolen – hva attraherte ham mest? Jo, den seiersstrålende morgenrøden, den kristne oppstandelsesdagen! Påskedagsmessen hadde alltid vært «hans glansnummer»: «Jeg vet at I søker efter Jesus, den korsfestede; han er ikke her, han er opstanden!»

Og når de siste snøflekkene brånte og fløt bort som smeltet smør, sto han uflidd fram med sin gråslitte hårlugg og slitte stemmebånd: «En vår vil komme, en vår hvor vi er fri. Da må vi slippe til kristendommens mest verdifulle kraft: Tilgivelse. – Gud signe regjeringen! Gud signe kong Haakon!»

Ateist og nazist

Overrasket over Lars Mytting? Jeg vasser i ord og uttrykk som forsvarer sin plass i denne betraktningen.

Hør bare: «Denne vesle flokken av dypt religiøse kvinner satt alltid tett sammen på forreste rad. Nå frydet de seg storlig over gjensynet av salmen.»

Selve menigheten på Butangen var ingen velsyngende menighet, «mens pietistene på første benk nådde en stemning så ekstatisk at den nesten var ufin». Disse eldre damene i gudstjenesten sang som den utallige helgenskaren.

Sitt motstykke fant de i Ola Mossen, ateisten som var sint på Schweigaard – han bar nok på mye vondt og solgte sin sjel til nazistene: «Presten burde holde seg til 'eventyrene om Jesus' og ikke sprade omkring og leke borgermester.»

Den hardkokte ateisten og nazisten nedlot seg ikke i samtale med Schweigaard, men i stedet satte han en ung og ivrig NS-mann på fast plass bakerst i kirken. Han ble imidlertid kapret av en ferm pike som var religiøs og gikk i kirken hver søndag.

Vekkelse på Helgøya

Mytting forteller at han «i løpet av tre måneder ble frelst». Tvangsforviste prester på Lillehammer ble av et irritert NS forvist til Helgøya, og der inviterte de til misjonsstevne med 200 deltakere! Det brant en ild for Guds rike i disse prestene under krigstidens Norge.

Underlig at sognepresten ikke klarte å trøste bekymrede foreldre, da Astrid var ille ute. I stedet messet han elegisk: «Kristine. Jeg skulle ønske jeg hadde gudsord som kunne hjelpe. Nå har jeg ingen. Sett deg her. Gi meg hendene dine.»

Imidlertid, i denne romanen avsynges de sterke, uslitelige salmene, «Herre Gud, ditt dyre navn og ære», «Kjærlighet fra Gud», «Her kommer dine arme små».

Spenningsfylte spørsmål som reiser seg under lesningen, sammenfattes mesterlig som en fullskala kulørt vevnad.

Verkets avslutning er som å stå ved Sommarland og skue midnattssola.