En byggmester og hans gjerninger

Salige dikter og miljøaktivist Kjell Landmark skrev en gang et dikt jeg rammet inn: «En alene kan ingenting gjøre. Det sier hundretusener.»

Når man leser diktet går tankene til Billy Graham og Martin Luther King, og alt det de gjorde for en bedre verden. King var pastor og ble borgerrettsforkjemper og Graham verdensevangelist. De var gode venner og var blitt enige om at det å få ut evangeliet var det aller viktigste. King skulle gå i gatene, med et budskap om likeverd og rettferdighet, og hele tiden skulle bakteppet være det Jesus ville vi skulle gjøre mot hverandre. Graham skulle gå på arenaene.

Himmellengsel

Denne forsommeren satt jeg på en plen under et arrangement i Vennesla, da Frank Magnussen kom bort til meg. Det ble en lengre prat med en mann jeg har hatt dyp respekt for, det var tiår siden sist. Frank var far til gospelsangerinnen Anita Hernes, men også hennes bror, Tom Magnussen, er kjent som en fremragende sanger.

Der på plenen var han usedvanlig åpenhjertig og befriende ærlig og fortalte meg hvordan han så fram til å komme til himmelen. Det var en grunn til at himmelen hadde rykket nærmere, ikke bare alderen.

Jeg lyttet andektig til denne mannen som hadde vært med på å gi meg et liv med mening. Jeg kunne ikke annet enn å beundre dette gode mennesket, der jeg satt undrende med et lass tvil under huden. Hvordan var det mulig å lengte til himmelen?

Hvor ofte treffer man et menneske som lengter til himmelen i dag? Jeg mener, jeg som sliter med tro og dødsangst til daglig. Jeg møtte på noen i en begravelse i Österbotten i Finland for et par år siden, men så har jeg ikke opplevd andre siden de gamle tantene fra Vestlandske Indremisjon som frekventerte hjemmet vårt på 70-tallet.

På fast grunn

Gud er et tilbakelagt stadium for mange i denne «gudsforlatte» delen av verden. Men Frank sto støtt gjennom disse vekslende tidene. Han hadde bygget hus hele livet, men hans eget himmelske hus var ferdigbygd for lenge siden.

Frank Magnussen snakket om endringene i tida der ute på plenen. Han fant fred med denne rare tidsånden, for han hadde sitt eget hus bygget på fast grunn og konkluderte med at slik var tidsånden nå. Troen hans var urokkelig. Han var urokkelig.

Tidlig på 80-tallet ville denne stille og beskjedne byggmesteren gjøre noe for Gud, og bygde om et bolighus i Vennesla til hus til hans ære under navnet Nytt Liv-senteret. Han brukte sparepengene til å hyre inn predikanter og andre for å få gjennomført kallet sitt. Et kall som kom til å forandre livet til hundrevis av ungdommer som i dag er mellom 50 og 60 år gamle.

For oss – en vennegjeng – fra et brokete miljø i bydelen Tinnheia i Kristiansand, og flere av oss fra Norges tettest befolkede vei på den tida, forandret det livet totalt. Jeg aner ikke hvor jeg hadde vært i dag hvis det ikke hadde vært for Franks overbevisning, vilje og evne til handling.

Nå er Frank gått over til den andre siden. Jeg skriver dette på dagen han begraves, og det gir noen refleksjoner om hva et menneske kan utrette, hvis det ene mennesket lar en tanke eller et kall bli gjennomført.

Festival mot apati

Jeg driver en festival mot apati og likegyldighet, for engasjement og handling, en festival som nettopp er avsluttet for i år. Mange av de som har deltatt gjennom 23 år har vært mennesker som gikk fra å snakke om noe til faktisk å gjøre det.

Jeg vet om mennesker som kunne havnet et helt annet sted, om de ikke hadde forvillet seg inn i bolighuset i Vennesla. Han var en beskjeden mann, Frank. Omtrent som min far. De delte den sterke troen jeg forsøker å klamre meg til hver eneste dag.

Det slo meg at Martin Luther Kings ord, kunne vært Franks ord: «Tida er alltid til stede for å gjøre det som er rett.»

Tenk om vi må ta et valg?

Om å være en «Guds soldat»