En dag i mitt liv som pensjonistmisjonær i Bolivia

Jeg er plutselig lys våken. Kikker på klokka, den er to minutter på fem om morgenen. Jeg slår av alarmknappen. Setter meg i senga og lurer på hvorfor jeg alltid våkner rett før ringeklokka. Til og med i dag som jeg har satt klokka på vekking en time tidligere enn vanlig. Vitenskapen vet nok ikke hvorfor. De klarer nok aldri å finne ut alt om oss, skapt i Guds bilde som vi er.

Jeg folder mine hender og takker Jesus for en ny dag. Nevner familie og venner ved navn innfor Herren, og ber om ledelse og hjelp til dagens gjøremål.

Det er bakedag i dag. Derfor står jeg opp en time tidligere enn vanlig. Jeg baker brød omtrent hver uke. Det bor mange i mitt hus. Utenom min datter Susan, og hennes to sønner, Emilio på 23 og Varg på 13 år, så bor det en familie på fem i 2. etg. Og alle spiser brød.

Jeg tenker på Jesu ord om at man lever ikke av brød alene, men av Guds ord. Jesus mente ikke med dette at vi ikke skulle spise brød, derfor baker jeg sju store, gode, grovbrød til alle oss ni her i huset, pluss andre som kommer hit på besøk. Vi er ofte både ti og tolv ved bordet. Det har vært og er fortsatt mange som har det magert etter tiden med viruset.

Etter en rask visitt på badet tar jeg lommelykta og går ut. Det er mørk og fuktig tropenatt ute helt til kl. 6. Da blir det fort lyst, men jeg slokker likevel utelysene og setter begge vakthundene våre i rommene sine bakerst i redskapsboden og gir dem nytt vann. Jeg setter på vannpumpa fra brønnen vår, som pumper opp vann i den store tanken på taket, slipper ut noen halvstore kyllinger.

Noe kokt ris, som var igjen fra middagen, gir jeg til Luk, skogsskilpadda vår, som vandrer fritt rundt i hagen. Så setter jeg på vaskemaskinen med sengetøy. (Den velsignede vaskemaskinen som Anne Margrethe og Mangs ga meg. Jeg takker Gud for dem og ber for dem hver gang jeg vasker klær.)

Og så, på med kaffevannet, og snart blir det en enkel frokost for Susan, Varg og meg. Alle andre har forsynt seg selv etter hvert som de har dratt enten til skoler, universitet, jobb osv. Susan begynner litt senere med sine engelsktimer på Betaniaskolen.

Nå er klokka blitt over 8 og det er endelig brødbakst, men jeg har så vidt fått på meg forkleet og vasket hendene, så ringer det på porten. (Ikke på døra, men på porten.) Vi har et høyt murgjerde rundt hele tomta og port med ringeklokke. Riberalta er blitt en stor by og man må ha en mur rundt eiendommen og låst port dag og natt. Vi hadde tidligere mange skolebarn boende her. Sikkerheten er viktig, særlig i tider med arbeidsløshet og nød.

Det var rørleggeren som kom for å sette opp ny takrenne. Den gamle er rusten og hullete, og troperegnet fosser ned og spruter alle veier. Så når det regner, kommer vi oss ikke tørre rundt til østsiden av huset hvor vaskerommet ligger. Og regnet har det gjort, nesten hver dag i fem måneder nå. Ja, det har tordnet og lynt og fossregnet i tønnevis, så gata vår har sett ut som en elv.

Rørleggeren kommer inn og starter sin jobb. Vi kjenner ham godt. Det er en bror i Herren. Kona er med. Hun hjelper ham med å holde saker og ting og levere verktøy. Tøff dame. Et fint ektepar med tre barn i skolealder.

Formiddagen går og klokka 12 er sju store brød ferdige og ligger på rist på kjøkkenbordet for avkjøling. Hele huset dufter av deilig, nystekt brød, men også av middag. Lenny har laget en gryterett. Vi spiser middag ved ettiden hver dag, unntatt lørdag og søndag. I dag er vi 12 til bords, for nabogutten kom for å få hjelp av Susan med engelskleksa. Han får alltid middag når han kommer ved den tiden. Faren hans døde i covid og de har det knapt med maten hjemme hos dem.

Det er mange andre familier også som har det vanskelig, spesielt når hovedforsørgeren er borte. Takk til dere der hjemme som husker på med ekstra gave!

Jeg har ei kasse som heter hjelpekassa. Til jul fikk jeg fem tusen kroner fra dere i Svarstad. Det ble mange matkurver til mange sist jul. Jeg sparte litt penger ut i januar.

Jeg ga en ny kjole og sko til datteren til pastoren da hun fylte 15 år. Hun ble plutselig foreldreløs. Pastorparet vårt ble nemlig drept, begge to, i en trafikkulykke like før jul. En full bilsjåfør kjørte på dem. Han har rømt unna sine forpliktelser overfor Ester og hennes lille bror på 6 år. Menigheten hjelper dem så godt de kan. Barna trenger hjelp framover i livet, til skolegang ikke minst.

Vel, her er det middag og siesta mellom 12 og 15 alle dager med stengte butikker, banker og skoler. De fleste skoler fungerer med barneskole fra første til sjette klasse om formiddagen og videregående fra sjuende til tolvte klasse på ettermiddagen. Mange har også kveldsskole for ungdommer og voksne som jobber om dagen.

Etter maten skal jeg ha siesta, mens de yngre i huset vasker opp. De har hver sin dag til det vervet. Jeg strekker meg bedagelig ut på sengen, lukker øynene og prøver å sove, men nå jobber hjerte og hjerne med formiddagsmøtet til søndag.

Alle barna er samlet sammen med de voksne i begynnelsen av møtet, men før barna går til sine klasser, pleier jeg å ha fem minutter med dem. Vi vil at barna skal føle at de hører til hele gudstjenesten. Det er jo bare tirsdag i dag, men jeg ber og tenker og forbereder meg hele uka for disse fem minuttene. Jo kortere et budskap er, jo mere presis må det være. Og det jeg skal si, må jeg alltid ha fått av Herren Jesus først.

Og plutselig kommer Ordet og hvordan jeg skal presentere det... Siestan er over for meg nå. Jeg står opp, tar fram bibel, noen ark, blyant og saks og snart er det nesten klart. Finpussen tar jeg etter hvert i resten av uka. Det er ikke hver uke jeg får Ordet i siestaen. Det hender også når jeg står og baker brød eller vasker klær, henger opp tøy eller går rundt i hagen. Vandre med Herren, det er herlig!

Senere på ettermiddagen går jeg ut i det lille, rødmalte utekjøkkenet. Det måler bare to ganger tre meter. Det har bare to hele vegger, to halve vegger og ingen dør, men har et solid tak. Det ble bygd for mange år siden til beskyttelse for den gamle jernkomfyren. For i den tiden måtte vi stå i kø et par dager for å få kjøpt propangass til koking på kjøkkenet inne i boligen. Vedovnen var nødvendig.

Nå bruker jeg vedovnen innimellom og ville sette på en stor kasserolle med vann. Lenny skulle slakte en høne til middag på søndag. Men jeg måtte bare fyre litt i ovnen og lette etter øksa som alltid pleide å stå i en krok i vedbua. Jeg skulle hogge litt småved, men øksa var borte. Noen hadde stjålet den.

Etter dette måtte vi bytte litt om på de to vakthundene våre. Den mest farlige og aktive av dem, Vikingo, skulle vokte på nordsiden der utekjøkkenet og vedbua er, og Lobo på sørsiden. Eiendommen er delt i to med gjerde og port i midten. Norddelen av eiendommen har et to meter høyt plankegjerde. Sørdelen er inngjerdet med mur.

Vi måtte forsterke plankegjerdet på toppen med flere piggtrådlengder, og hønseslakting ble det ikke noe av den ettermiddagen. Men før kvelden kom, måtte jeg åpne hjelpekassa mi og gi en ungdom 50 bs (boliviansk boliviano, red.anm.). Han trengte ny kulepenn og diverse saker til skolen.

Det ble en lang dag og den natta sov jeg nesten med ett øye åpent. Jeg våknet flere ganger. Det var urovekkende å tenke på at noen hadde hoppet over gjerdet og vært helt inne ved huset og stjålet uten at hunden hadde reagert. Lobo er vel for snill til vakthund å være.

Så kom jeg på Ordet: «Dersom Herren ikke vokter huset, vokter vekteren forgjeves.» Vokt mitt hus, kjære Herre Jesus», ba jeg, og så sovnet jeg trygt helt til morgenen.

Ha Guds velsignelse alle sammen.