En kultur på vei hjem

Jesus forteller lignelsen om to sønner. Den yngste går til faren for å ta ut sin del av arven. Han drar til et land langt borte og sløser bort alt i en orgie av rus, prostituerte, gambling og tøys. Så selger han seg som tjener og ender opp med å spise grisemat. Først da våkner minnene om hjemmet han kom fra.

Å komme til seg selv, er begynnelsen på omvendelse til Gud. Man må ikke til bunns for å oppleve det. Det holder å forstå sin posisjon som synder i behov av nåde. Den bortkomne sønnen er historien om hvert individ som kommer der. Men kan lignelsen gjelde mer enn individet?

Kan vår kultur være den bortkomne sønnen som sløser bort arven i et land langt borte og som nå er i ferd med å komme til seg selv?