En merkelig feilaktig påstand fra Vårt Land-redaktør

Mandag meldte Frikirken i en pressemelding at Anne Mari Schiager Topland fratrer som nestleder i kirkesamfunnet.

Hun har vært en av få ordinerte ledere i Frikirken som kvinne, samt at hun vil endre kirkesamfunnets syn på homofilt samliv.

– Det er en kjensgjerning at påkjenningen ved å ytre seg offentlig i samlivssaken kan være stor. Jeg trodde jeg skulle tåle belastningen, men erkjenner at nå trenger jeg å fratre.

Redaktør Elise Kruse påpeker i Vårt Land at Frikirken har bedt medlemmer la være å ytre seg i den påfølgende opphetede samlivsdebatten. Ifølge henne fører det til en kultur som i praksis fraråder debatt om vanskelige temaer.

– Men det er ikke nok å si at man i et kirkesamfunn har ytringsfrihet, så lenge man samtidig svekker motet til å ytre seg, slår hun fast.

Jeg kan verken bekrefte eller avkrefte at Frikirken knebler intern debatt. Til det kjenner jeg ikke kirkesamfunnet godt nok.

På generelt basis er jeg helt enig med Kruse: Selvfølgelig er en åpen debattkultur der minoritetssynspunkt blir lyttet til viktig.

Derfra går det galt for Vårt Land-redaktøren.

I beste fall er Kruse utydelig og ubetenksom. I verste fall er det misvisende og underminerende.

I overskriften skriver hun nemlig «De liberale får press innenfra, de konservative utenfra».

Mesteparten av kommentarartikkelen gjelder Frikirken, og da gir overskriften mening. Men mot slutten av artikkelen går Kruse bredere ut:

«For mange av trossamfunnene som står i samme spagat er scenarioet det samme: De såkalt liberale får press innenfra, de såkalt konservative fra storsamfunnet. Ingen av posisjonene er komfortable å stå i. Men når de som har et konservativt syn forventer at storsamfunnet skaper mer rom for dem som minoritet, er det bare rett og rimelig at de selv skaper rom for sine egne minoriteter.»

Videre skriver hun:

«Norske kirkesamfunn bør være ekstra opptatt av å ta vare på mindretallet. Det være seg i Den norske kirke, Frikirken eller andre trossamfunn.»

Den norske kirke skiller seg ut som et kirkesamfunn med et mer liberalt hegemoni. Hvordan behandler de sin konservative minoritet?

Her er det bare å velge og vrake i mørke eksempler. La oss ta noe nylige.

I vinter lekket den lokale lederen i Presteforeningen Andres Barstad en konfidensiell korrespondanse mellom Benjamin Anda, som har reservert seg mot liturgisk samarbeid med kvinnelige prester, og hans arbeidsgiver. Dette var et bakholdsangrep fra sin egen fagforening.

Samme vinter ble konservative Therese Egebakken (25), medlem i Stavanger bispedømmeråd, offentlig hengt ut som homofob av egen nestleder i samme bisperåd Thor Magne Seland.

I fjor sommer kom kirkens øverste leder, biskop preses Olav Fykse Tveit, med en uvennlig hilsen til alle prester som er kritiske til kvinnelige prester. Han ba prester som ikke vil samarbeide med kvinnelige kollegaer om å vurdere sin fremtid i Kirken.

Den norske kirke er ingen søndagsskole – resten av kirkelandskapet blir som pusekatter å regne.

Når Vårt Land-redaktør skriver at «De liberale får press innenfra, de konservative utenfra», så gjør hun en grov unnlatelsessynd.

Som konklusjon skriver hun at «når mennesker i lederposisjoner ikke engang klarer påkjenningen av å tale minoritetens sak høyt, snakker vi om et demokratisk problem».

Det er flotte ord, men lyder hult når hun glemmer de konservative innenfra. Få utsettes for like rått maktspill som dem.