En skole, en venninne og en prest ble avgjørende for at Johanna (26) kom til tro

I mai i fjor tok Johanna Louise Hügle et bevisst valg om å «følge Jesus med begge føttene». Det skjedde mens hun leste om Jesus i Det nye testamentet.

– Hvordan var det å skulle ta det valget?

– Det føltes som at jeg hadde kommet til et veikryss der jeg tenkte at jeg måtte legge en del av det gamle livet til side. Jeg hadde mer lyst på alt det Jesus hadde å tilby kontra det verden rundt hadde å tilby meg.

Men valget har også kostet noe. Da hun fortalte familie og venner at hun var blitt kristen, opplevdes det som «å komme ut av skapet».

– Det har ikke alltid vært lett, men jeg har blitt tatt godt imot. Selv om jeg ikke kommer fra et kristent hjem, så har det vært en overflod av kjærlighet der, sier hun.

Valgte kristen skole

Nesten ti år har gått siden hun begynte på Kristelig Gymnasium, eller bare KG, i Oslo, og på sett og vis var det der trosreisen startet. Valget om å gå på en kristen privatskole var utelukkende hennes, og hun har aldri angret.

Hun husker godt gudstjenesten på en leir i første klasse. Kirkerommet overveldet henne, og hun begynte å gråte. En god venninne, og en av de første kristne hun ble kjent med, spurte Johanna om det var noe hun ønsket forbønn for.

– Det var nydelig å få det spørsmålet, sier hun.

«Mer enn en skole»

KG har som motto at de er «mer enn en skole». Det fikk Johanna oppleve.

– På hvilken måte?

– Det handlet om hvordan de brydde seg om oss elever. Fortsatt har jeg kontakt med enkelte av lærerne fra videregående.

Da hun begynte på skolen, sto hun i en valgsituasjon.

– Det rare var at jeg ofte følte at andaktene snakket til meg. Det var som om noen visste hva jeg trengte å høre.

Hun synes det er morsomt å se tilbake på i dag og tror heller ikke det var tilfeldig.

– Jeg kjente meg veldig sett, og jeg hadde noen sterke opplevelser som rørte meg. Men av en eller annen grunn ble jeg ikke mer nysgjerrig på troen.

Delt tro

I etterkant har hun hatt kontakt med flere fra KG. En av hennes beste venninner, Frida, møtte hun i den perioden.

– Vi har alltid hatt gode samtaler, og hun har delt troen med meg. Jeg husker at jeg på et tidspunkt oppfordret henne til å skrive ned alt hun var takknemlig for når kvelden kom, for det gjorde jeg selv. Da fikk jeg til svar at «det gjør jeg hver kveld når jeg ber til Gud».

Etter videregående oppsøkte Johanna den nylig pensjonerte skolepresten fra KG. Hun hadde snakket med ham da hun gikk på videregående og visste at han var en god person å åpne seg opp for.

– Livet skjer, og når man er ung, lurer man på hva man skal gjøre. Alle valgene ligger foran deg, utdyper hun.

Kjente seg sett

Da hun møtte ham første gang, var hun litt på vakt. Han var tross alt prest. Hun var spent på hvor mye han ville prate om Jesus og Gud.

Etter en samtale der hun åpnet opp om det som tynget, sa han følgende: «Du har prøvd å være som Jesus og bære andres sorger og byrder».

Han snakket om Jesus, slik hun hadde fryktet, men hun tok imot dem og kjente seg veldig sett.

Etter hvert som de snakket sammen, kom samtalene inn på Gud. Det ga henne lyst til å ta på seg korset hun fikk til dåpen. Men det gikk ikke lang tid før hun tok det av igjen.

Samtalene med presten Olav har opphørt, men Johanna har fortsatt kontakt med ham og kona.

– De har blitt som et ekstra sett med besteforeldre, forteller hun.

Kristne med ett års mellomrom

Johanna arbeider i dag som undervisningskonsulent i Menneskeverd, en organisasjon som arbeider aktivt for å styrke vernet om menneskelivet fra befruktning til naturlig død.

Før det gikk hun på teaterhøgskolen i Verdal. Der gikk hun sammen med Erin Ask Sele, som Dagen intervjuet nylig. De to venninnene ble kristne med ett års mellomrom.

I løpet av det første året på teaterhøgskolen skulle studentene observere en ekte arbeidsplass og lage en forestilling basert på det de hadde sett.

Johanna havnet i gruppen som skulle være i kirken.

– Kirken rommer hele livet

– For meg opplevdes det litt som å komme tilbake til KG da vi møtte de fantastiske folkene i Verdal. Det handlet om måten de tok imot oss på. Det var utrolig fint å se at kirken rommer hele livet. Dit kan du komme som du er og med det du bærer på. Der er det rom for å være menneske.

Studentene fikk være med de ansatte på jobb. Selv var hun med en kirketjener og gravde hullet til en urne, og Johanna og en venninne fikk senke den ned.

– Det gjorde inntrykk å være med på «den siste reisen», sier hun.

I løpet av de to ukene som praksisen varte, hadde de blant annet «grill en prest». Der fikk de anledning til å spørre om alt mellom himmel og jord.

Da hun senere spurte presten om hun kunne få en bibel, var svaret ja.

Et dypdykk i troen

I andre klasse gikk hun gjennom en kjærlighetssorg. Kristne venner sendte bibelvers som hun fant mye trøst i. Det ga henne lyst til å gjøre et dypdykk i troen.

For første gang dro hun også i Stiklestad kirke alene.

– Det var så fint, og den unge presten, Gaute, kjente meg igjen og var glad for å se meg.

Johanna hadde ikke noe problem med å tro på det onde. Det var bare å skru på TV-en.

Å tro på det gode, derimot, og å tro at Jesus er noe mer enn en historisk person, var krevende.

– Gaute spurte om jeg hadde lest evangeliene og historien om Jesu liv. Det hadde jeg ikke.

På hans oppfordring begynte hun å lese i evangeliene. Underveis tenkte hun at Jesus virket «kul».

– Å gå i kirken ble min greie

– Hvorfor tenkte du det?

– Det gjorde inntrykk å lese om hvordan han trakk seg tilbake i bønn når det kom store folkemengder og ville høre på han. Når noen får så mye oppmerksomhet, vil man jo ha mer, men ikke han.

Hun begynte også å gå regelmessig i kirken og opplevde det som befriende.

– Det ble «min greie». Der fikk jeg alenetid. I tillegg ble jeg godt tatt imot av pensjonistene.

Første gang hun var til gudstjeneste, fortalte hun det til en venninne i klassen. Det var hun som fortalte de andre at «Johanna var i kirken i dag».

– Det skulle egentlig bare være mellom oss, for det føltes veldig som mitt. I tillegg var jeg nok litt flau. Men i ettertid er jeg ikke redd for å invitere med folk.

«Hvem har båret deg?»

For en tid tilbake hørte hun en preken om de fire som bar sin venn til Jesus i Markus 2. I talen stilte presten følgende spørsmål: «Hvem har båret deg?»

Det fikk Johanna til å tenke på sin gode venninne Frida og på skolepresten Olav.

– Da jeg ble kristen, hadde jeg venner fra videregående jeg kunne ha kontakt med. Da Erin kom til tro, fikk jeg være hennes «Frida».

I intervjuet med Dagen forteller Erin om vennskapet med Johanna: «Hun er en kjær og god venninne, og nå har vi vennskapet med Jesus i tillegg. Jeg tror ikke folk skjønner hvor annerledes og unikt det er.»

Johanna beskriver de to som «søstre».

– Vennskapet har blomstret etter at vi kom til tro. Det har vært så fint og spennende, sier hun.

Johanna fikk en bibel av presten i Stiklestad kirke. I etterkant har hun, via kirken, fått gi to bibler videre til to venninner i klassen.

– Av 17 på kullet, har to av oss blitt kristne, avslutter Johanna.