En steindum advarsel til kristne

«Å forkynna om Gud og Jesus for ukrainske flyktningar som så vidt har kome seg over grensa, er i beste fall steindumt», skrev hun i en kommentar torsdag.

Hun kommenterer et Facebook-innlegg hun åpenbart reagerer sterkt på.

Indignasjonen skyldes at Daniel Kolenda, i leder i Christ for all Nations, og en kollega gleder seg over at en nybakt mor på flukt har blitt kristen.

«Det er til å få vondt i magen av,» konkluderer Sandelson.

Ut ifra den spesifikke videoen får leserne ta del i en rekke generelle formaninger. Blant annet lærer vi at å oppsøke flyktninger og nevne Jesus, er å grovt utnytte mennesker i nød. Hun ber troende folk la være å dele troen. Unntaket er hvis flyktningen selv oppsøker «andeleg trøyst og fellesskap».

Sånn fortsetter det. I avsnitt etter avsnitt.

Det er imponerende hvordan en norsk redaktør har slik innsikt i behovene til hver enkelt ukrainsk flyktning.

I innlegget mener hun det er arrogant å oppsøke mennesker «fordi du mener å vite bedre hvilket liv de bør leve». Til Dagen utdyper hun ved å fortelle at hun bli «lettere irritert hvis noen stopper meg på gaten i Stavanger».

– Jeg synes det er respektløst av noen å oppsøke et annet menneske og ta for gitt at jeg ikke er i stand til å finne informasjon om dette selv, sier Sandelson.

Kommentatoren glemmer at hun akkurat har utbasunert sine verdier og holdninger med stor overbevisning og lite tvetydighet. Sandelson glemmer at hun selv er misjonær. For blant annet religionskritikk og religionsrelativisme.

Dette er vanskelig å skjønne fra et sekulært perspektiv i sekulære Norge. Men fra et kristent perspektiv er det å fortelle om Jesus noe av det fineste du kan gjøre til et annet menneske.

Sandelson forteller at hun blir irritert når hun blir stoppet på gata av kristne, og hun forklarer det med at «Jeg synes det er respektløst av noen å oppsøke et annet menneske».

Er det alltid respektløst for formidle sine holdninger, meninger og verdier til andre mennesker? Eller er dette en særegen regel for kristne? Sandelson gir veldig inntrykk av det siste.

Nå er jeg selvfølgelig enig i at det i visse omstendigheter er utidig å det utbasunere egne verdier. Men det tror jeg de aller fleste kristne skjønner.

Selv besøkte jeg ved den polsk-ukrainske grensen i flere dager. Ved denne grensen var navnet Jesus nærmest et symbol på hjelp. Ukrainere hadde fått med seg at hos de ulike kirkene ved grensen var det hjelp å få; mat, varme, en seng og omsorg.

I Ukraina, som ikke har et like godt utbygd velferdssystem som Norge, har menighetene i lang tid vært et sted hvor man finner hjelp.

Selv opplevde jeg at gudstroen virket forenende og tillitsskapende. Ukrainske kirker kontaktet polske kirker. Ukrainske kristne kontaktet polske kristne. Selv fikk jeg flere klemmer fra ukrainere som var rørt over at en broder fra Norge kom helt til østre Polen for å høre på deres historier.

Langt fra Stavanger er det åpenbart at folk har en annen opplevelse av kristne. Sandelsons harmdirrende advarsel til kristne virker irrelevant og fjern.

Kommentatoren fra Stavanger avslutter med å si «Og å oppsøkja krigsramma for å tilfredsstilla eigne behov? Det er langt meir enn steindumt. Det er djupt uetisk.»

Jeg er usikker på hvem som får tilfredsstilt sine behov for å synge ut sine holdninger og fordommer.

Uansett sa Sandelson det best: Det er dypt uetisk.

Redaktør i Aftenbladet ut mot flyktningmisjon: – Et steindumt overgrep