En uventet julegjest fra Amerika

Han henger over tallerken som en løshund. Jeg sitter bare og venter på at han skal slikke tallerken ren. Det minner meg om en Tarzan-film jeg så da jeg var guttunge. Tarzan i møte med sivilisasjonen. Det er ikke meningen å karikere gjesten min, men det føles som jeg er med i en film. Jeg har bare godt å si om middagsgjesten, selv om han nå har saus fra øre til øre. Jeg unner ham det. Hadde jeg levd på boksemat en hel høst, som var tilberedt over en primus, så hadde jeg også kastet meg over et skikkelig julemåltid.

Første gang jeg så ham var da jeg kjørte forbi campingplassen. Han satt opp et telt i september og jeg tenkte at det var rimelig sent å «campe». Men det finnes villmenn der ute, som har Lars Monsen som forbilde. De ligger ute en kald vinternatt sånn at de kan skryte av det på Instagram. Slike villmenn velger gjerne noe annet enn en campingplass. Og denne fyren så ikke ut som en villmann. Han var langt fra Tarzan i utseendet. Riktignok høy, og han var ikke bare bred over skuldrene. Han var tynn i håret, og jeg tippet at han hadde passert femti. Der er ikke jeg enda, tenkte jeg og kjørte videre for å rekke en tannlegetime. Jeg hadde mistet en plombe, igjen. Jeg lovet tannlegen at jeg skulle slutte å spise karameller.

«Vil du ha mer saus?» spør kona mi. Hun ble nok litt paff, når hun fikk høre at vi fikk en ekstra gjest til julaften. Det hjalp når hun fikk høre at han var fra Amerika. Hun har alltid likt amerikanere. Mulig hun ble skuffet, da hun fikk se hvordan han så ut, men de fikk praten til å gå likevel. Hun liker ikke bare amerikanere, hun liker Amerika. Og hun er mye bedre i engelsk enn meg, så det passet bra. Sønnene våre syntes også at dette var et artig innslag rundt julebordet. «Do you know Trump?» spør minstemann. Før mannen rekker å svare, så slenger storebroren ut: «My dad think that Trump is a real jerk». Der satt jeg den ribba i halsen. Heldigvis lar ikke amerikaneren seg hisse opp. Han slår seg på magen og bryter ut i den råeste latteren jeg har hørt på lenge. «I love that jerk», svarer han og ber meg sende ribba.

Han virker fornøyd der han sitter og tygger. Jeg tok ikke sjansen på å kjøpe noe julebrygg, siden jeg ikke kjenner hele historien hans. Det var flere enn meg som hadde stusset på at teltet stod der selv om det ble rim på bakken og julemarsipanen var til salgs i butikken. Lokalradioen tok turen for å finne ut hvorfor han fortsatt «campet». Jeg ble imponert over hvor åpen han var. Men det er kanskje lett å være åpen, når kona bor på den andre siden av dammen. Han og kona hadde kranglet. Han pakket sekken og dro. Siden hadde han ikke sett seg tilbake. Det fikk meg til å tenke på historien om Lot. Jeg husker det var skummelt når jeg hørte på søndagsskolen at hun ble til en saltstøtte. Siden har jeg omtrent ikke turt å se meg tilbake. Det var så vidt jeg fikk lappen fordi jeg nesten aldri så i bakspeilet. Jeg lurer på hva denne amerikaneren egentlig har reist ifra. Er det «Sodoma og Gomorra»? Og har han endelig fått det livet han ønsker seg, eller henger nissen med på lasset?

Siden guttene våre elsker amerikanske julefilmer, var det naturlig at han fikk oppgaven som julenisse. Etter vi er ferdig med riskremen, sniker han seg ut i boden. Når han kommer inn i stua, er det tydelig at han tar rollen på alvor. Tror du ikke han hadde kjøpt gaver til guttene også. Kona blir lang i ansiktet når de pakker ut hver sin Rambokniv. Han forteller at han har to sånne gutter hjemme. På ni og elleve. Han pleide å kalle dem for tordensønnene, som Jakob og Johannes i bibelen. Kona mi spør hvem sønnene hans har arvet temperamentet av. Han slår seg på magen igjen. «My wife», svarer han og ler så høyt at guttene våre begynner å le også. Latteren sprer seg og vi blir liggende på gulvet og le alle sammen. Mens jeg ligger på gulvet og ser opp på stjernen i juletreet, blir ansiktet mitt fylt med gledestårer.