Englebarnet med karakterbrist

«Lillelord» – jeg leste romanen som ung, men i sommer plukket jeg den fram igjen.

Like før første verdenskrig, i et fasjonabelt hjem i Drammensveien i Oslo vokser han opp. Hans virkelige navn er Wilfred Sagen. Far er død, mor er overbeskyttende. Men trykker vi fjæra i bånn, kan den slå kraftig tilbake. Som «mammagutten» og «redd for tordenvær», tror mor at Lillelord er et englebarn, for han er både «pliktoppfyllende og snartenkt», men karakteren er svært differensiert.

Er det hans pubertale utfordringer som driver ham til vanvittige handlinger, som for eksempel å få med seg hele guttegjengen på et overfall av en jødisk tobakkshandler? Han kunne stjele og kjenne de kreftene som ville sluke ham, og en gang viste han skremmende pragmatisk gjennomføringskraft. Dette skaper overskrifter i avisene: «Syklende pyroman på ferde» – «Overfall på konstabel».

Mulig er følgende karakteristikk en psykologisk studie: «Gleden ved det forbudte sitret i ham, det fylte rommet og gjorde det annerledes.» Han var imidlertid et begavet barn og debuterte som pianist «med orkester på en av onkel Renes musikkaftener».

Intravenøs lesing

Romanen er aldeles fortryllende, og dens fasetterte hovedkarakter fascinerer meg. Jeg klarer ikke sluke ham, men tar ham inn intravenøst, og den injiserte substansen flyter rett inn i kroppens blodbane!

Dette er visstnok en selvbiografi, men Johan Borgen er jo dikter, og jeg undres hvor mye hans dikteriske frihet ut over de basale fakta blåser Lillelord opp! Er han en hybrid?

Selvfølgelig kan romanen leses som en psykologisk analyse, der hovedpersonen i granskningens stråleglans åpenbarer forskjellen mellom eksersert rollespill og personlighet. Gutten ender faktisk opp med behov for behandling for nevrotisk stumhet, der selve psykoanalysens opphavsmann, Wiener-legen Sigmund Freud, var terapeuten!

Ingen døgenikt

Hvem er Lillelord egentlig? Professor emeritus i nordisk litteratur, Willy Dahl, hevder at forestillinger og ting som er knyttet til de dypeste, hemmeligste lagene i Lillelords sinn, gjør at «gutten jages av krefter hele romanen igjennom», han har ikke ro. Men han er altså ingen døgenikt.

Vårherres ønske er helt motsatt og arbeider opposisjonelt mot disse kreftene, idet Skriften vitner om at vi ideelt sett «drives av Guds Ånd».

Troens spor

Som leserne er innforstått med, er jeg på evig jakt etter det jeg kaller «troens spor i ord». Jeg kan etter mange års dypdykk i litterære opus, dokumentere at selv forfattere som fremstår som ateister, ikke makter å rense rommet for verken teisme eller evangelium. Det kan virke som om undertrykt religiøs tro presser på beskyttelsesmuren de ofte bygger om seg selv og sine påstander og penetrerer denne – den holder jo ikke vann!

Johan Borgen viser til klasserommet og frøken Wollkwarts, som underviser i kristendomskunnskap, og det var ikke den tynt oppblandede saften lærerne serverer i dag! Jesus talte om «kunnskapens nøkkel», som evangeliets motstandere stjeler og låser rommene og hindrer folks adgang.

Hans neste kommentar vedrørende kristen tro er når Lillelords ungdomsflamme, den jødiske piken, Erna, ber og sier «takk, Gud», hvoretter Lillelord undrer seg: «Takk, Gud? Hvorfor sier du det?» Borgen lar replikken skinne ved at Erna føyer til: «Fordi dette har jeg bedt til Gud om siden første sommeren vi var her.»

Hamsun-trekk

Johan Borgen var i unge år tiltrukket av Knut Hamsuns språk, og iblant skinner det idyllisk og vakkert igjennom i litteratens ekspressive uttrykksformer, for eksempel når han skildrer minuttene etter tordenvær: «Når våre plener glitret i ny, kjølig sol og fuglene stemte opp og alle lag i luften var friske og nye, da var hans jubel grenseløs, og alene søkte han inn mellom trærne og ut på bergene og ned til sjøen og takket Gud i høystemte hymner som han diktet og sang langtrukkent og høyt.»

Da flyter utrolige ord, rene som sølv ut fra Borgens språkkrukke:

«Å, kjære Herre Gud, din gunst er uten grense! Å, kjære Herre Gud, din miskundhet er stor! Å, kjære Herre Gud, som ville luften rense! Å, kjære Herre Gud, vi jubler på din jord!»

Herlig å høre, Lillelord – men vit at det aller største er at «Gud renser våre hjerter ved troen».

Den rette far

La meg nevne et aspekt i forfatterskapet der metaforen «far» taler til meg: «Portrettet av faren på veggen – hvor det forandret seg!» Men Lillelord, da, et portrett forandrer seg ikke, men du gjør det. Han syntes tidligere at faren var preget av «strenghet», for «man trengte jo et korrektiv».

Skriften taler både om «Guds godhet» og «Guds strenghet». En gang han «hektet bildet av spikeren», snudde han det og satte det på en stol. Hva gjorde han nå? «Kjærtegnet det langsomt, gang på gang». Hadde gutten holdt far på avstand? «Hvorfor hadde han aldri betrodd seg til ham?» Gud er «den rette far» for både sine skapte og sine gjenfødte barn.

Det senker seg en religiøs aura over portrettet og Lillelord, og selv Johan Borgen skriver følgende: «Han sto foran portrettet av faren og beveget munnen som i bønn.»

Lillelord løftet nok hodet, for det står skrevet: «Den som blir velsignet, står lavere enn den som velsigner.»