Er kristne de nye homofile?

– For meg har fotballen blitt en misjonsmark, sier John Olav Norheim.

Sist sesong rykket han overraskende opp til Eliteserien med klubben Jerv fra Grimstad. Kanskje det er derfor overmotet er så stort? Nyopprykkede klubber bruker å være full av vigør, særlig klubber som knapt har smakt toppfotball tidligere.

Uansett hva det er, så forteller Norheim i ukens Korsets Seier at han vil være mer enn bare en hardtarbeidende fotballspiller.

– Jeg ønsker å vise mer den kristne siden av meg, som tross alt er en viktig del av den jeg er.

Det handler ikke om homofili

Sørlendingens trygge og tydelig tro står i tydelig kontrast til min egen tur til Sørlandet forrige uke. Jeg skulle være debattleder under Jesusfestivalen, en nystartet avart av Protestfestivalen med samme bakmann, Svein Inge Ollikainen Olsen.

Kristen feighet ble drøftet. I presentasjonen til debatten innledet Olsen med følgende: «I dag har det blitt like umulig å stå fram som konservativ kristen som det var å stå fram som homofil på 70-tallet.» Deretter nevner han homofile mediemenn, som Knut Olav Åmås og Jens Kihl, som er opptatt av å få kristne tilbake i offentligheten.

I løpet av samtalen, som fant sted i Misjonskirken Salem i Kristiansand, merket jeg meg den danske, katolske samfunnsdebattanten Iben Thranholm. Hun snakket om en troskrise.

Jeg undret: Mente hun nasjonal troskrise? Eller skandinavisk, eller kanskje til og med europeisk?

For Thranholm er det et blindspor. Hun er mest opptatt av de kristne, en troskrise blant de troende.

Det stemmer godt med Norges Kristne Student- og skoleungdomslags undersøkelse fra 2018. 90 prosent av kristne studenter i Norge skjuler sin tro. 2 av 3 kristne unngår samtaler med ikke-kristne om troen sin. 73 prosent er tause om sin tro med mindre de får et direkte spørsmål.

Dette er høres nedslående ut. Samtidig finnes det en annen historie. Dagen-redaktør og paneldeltaker Vebjørn Selbekk deltok i årets Farmen Kjendis. I et postkristent Norge forteller Selbekk at han opplevde åpenhet og nysgjerrighet – og ikke dom, avsky og avvisning.

Selv studerte jeg journalistikk i Volda med rundt 60 andre. Jeg husker jeg var spent på forhånd. I forkant hadde jeg levd i en kristen boble – tre år på det kristne gymnaset og internatskolen Kvitsund etterfulgt av tre år i den kristne misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag.

Under Pride finnes det verken rom for tvil eller nyanser

Men, nå skulle jeg inn i noe annet. Og ja, jeg kjente faktisk på litt frykt. Likevel ble det tre fantastiske år med en fin-fin gjeng. Og her gjenkjenner jeg det Selbekk har nevnt: Jeg følte meg mye mer som et artig, eksotisk tilskudd enn avvist og foraktet.

Noen ganger lurer jeg på om vi må «bli som barn», som det heter i Skriften: Vi må skru på lyset og åpne det skumle klesskapet – eller kikke under sengen.

Forhåpentligvis var frykten bare det. Frykt. Og ikke noe annet.